Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936 ble det ofte opprettet egne alderstrygdenemnder av egne kommunale alderstrygdeordninger. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret som var oppnevnt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven slo fast at det skulle opprettes en alderstrygdenemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle ansettes en lønnet forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdloven av 1957 bestemte av Rikstrygdeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdeloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. De eldste trygdearkivene går tilbake til 1895, da ble ulykkesforsikring for arbeidere opprettet ved ulykkesforsikringsloven av 1894. Dette er arkivene etter Riksforsikringsanstaltens lokale tilsynsmenn. Tilsynsmennene førte journal og kopibok i tillegg til regnskap over inn- og utbetalinger. Ulykkesforsikringsloven av 1908 bestemte at det skulle føres manntall over alle personer eldre enn 15 år som drev næring ved saltvannsfiskeri eller ved fangst av dyr i havet. Det kom også en forskrift som gav nærmere retningslinjer for føring av fiskermanntall. I påvente av at alderstrygden skulle bli lovfestet opprettet mange kommuner egne alderstrygdordninger. Disse trygdeordningene ble ledet av et trygdestyre oppnevnt av kommunestyret. I forbindelse med innføringen av alderstrygdloven i 1936 kom det pålegg om at den enkelte kommune skulle opprette en alderstrygdnemnd hvor trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Trygdenemnda skulle lede administrasjonen av alderstrygden i kommunen og føre tilsyn med trygden. I 1946 ble det også bestemt at denne alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Etter alderstrygdloven overtok staten mer og mer av alt som hadde med trygdestell å gjøre. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936 ble det ofte opprettet egne alderstrygdenemnder av egne kommunale alderstrygdeordninger. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret som var oppnevnt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven slo fast at det skulle opprettes en alderstrygdenemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle ansettes en lønnet forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdloven av 1957 bestemte av Rikstrygdeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdeloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. De eldste trygdearkivene går tilbake til 1895, da ble ulykkesforsikring for arbeidere opprettet ved ulykkesforsikringsloven av 1894. Dette er arkivene etter Riksforsikringsanstaltens lokale tilsynsmenn. Tilsynsmennene førte journal og kopibok i tillegg til regnskap over inn- og utbetalinger. Ulykkesforsikringsloven av 1908 bestemte at det skulle føres manntall over alle personer eldre enn 15 år som drev næring ved saltvannsfiskeri eller ved fangst av dyr i havet. Det kom også en forskrift som gav nærmere retningslinjer for føring av fiskermanntall. I påvente av at alderstrygden skulle bli lovfestet opprettet mange kommuner egne alderstrygdordninger. Disse trygdeordningene ble ledet av et trygdestyre oppnevnt av kommunestyret. I forbindelse med innføringen av alderstrygdloven i 1936 kom det pålegg om at den enkelte kommune skulle opprette en alderstrygdnemnd hvor trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Trygdenemnda skulle lede administrasjonen av alderstrygden i kommunen og føre tilsyn med trygden. I 1946 ble det også bestemt at denne alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Etter alderstrygdloven overtok staten mer og mer av alt som hadde med trygdestell å gjøre. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936 ble det ofte opprettet egne alderstrygdenemnder av egne kommunale alderstrygdeordninger. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret som var oppnevnt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven slo fast at det skulle opprettes en alderstrygdenemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle ansettes en lønnet forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdloven av 1957 bestemte av Rikstrygdeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdeloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. De eldste trygdearkivene går tilbake til 1895, da ble ulykkesforsikring for arbeidere opprettet ved ulykkesforsikringsloven av 1894. Dette er arkivene etter Riksforsikringsanstaltens lokale tilsynsmenn. Tilsynsmennene førte journal og kopibok i tillegg til regnskap over inn- og utbetalinger. Ulykkesforsikringsloven av 1908 bestemte at det skulle føres manntall over alle personer eldre enn 15 år som drev næring ved saltvannsfiskeri eller ved fangst av dyr i havet. Det kom også en forskrift som gav nærmere retningslinjer for føring av fiskermanntall. I påvente av at alderstrygden skulle bli lovfestet opprettet mange kommuner egne alderstrygdordninger. Disse trygdeordningene ble ledet av et trygdestyre oppnevnt av kommunestyret. I forbindelse med innføringen av alderstrygdloven i 1936 kom det pålegg om at den enkelte kommune skulle opprette en alderstrygdnemnd hvor trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Trygdenemnda skulle lede administrasjonen av alderstrygden i kommunen og føre tilsyn med trygden. I 1946 ble det også bestemt at denne alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Etter alderstrygdloven overtok staten mer og mer av alt som hadde med trygdestell å gjøre. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

Først alderstrygdnemnd Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936 ble det ofte opprettet egne alderstrygdenemnder av egne kommunale alderstrygdeordninger. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret som var oppnevnt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven slo fast at det skulle opprettes en alderstrygdenemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle ansettes en lønnet forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdloven av 1957 bestemte av Rikstrygdeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdeloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. De eldste trygdearkivene går tilbake til 1895, da ble ulykkesforsikring for arbeidere opprettet ved ulykkesforsikringsloven av 1894. Dette er arkivene etter Riksforsikringsanstaltens lokale tilsynsmenn. Tilsynsmennene førte journal og kopibok i tillegg til regnskap over inn- og utbetalinger. Ulykkesforsikringsloven av 1908 bestemte at det skulle føres manntall over alle personer eldre enn 15 år som drev næring ved saltvannsfiskeri eller ved fangst av dyr i havet. Det kom også en forskrift som gav nærmere retningslinjer for føring av fiskermanntall. I påvente av at alderstrygden skulle bli lovfestet opprettet mange kommuner egne alderstrygdordninger. Disse trygdeordningene ble ledet av et trygdestyre oppnevnt av kommunestyret. I forbindelse med innføringen av alderstrygdloven i 1936 kom det pålegg om at den enkelte kommune skulle opprette en alderstrygdnemnd hvor trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Trygdenemnda skulle lede administrasjonen av alderstrygden i kommunen og føre tilsyn med trygden. I 1946 ble det også bestemt at denne alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Etter alderstrygdloven overtok staten mer og mer av alt som hadde med trygdestell å gjøre. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936 ble det ofte opprettet egne alderstrygdenemnder av egne kommunale alderstrygdeordninger. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret som var oppnevnt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven slo fast at det skulle opprettes en alderstrygdenemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle ansettes en lønnet forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdloven av 1957 bestemte av Rikstrygdeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdeloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. De eldste trygdearkivene går tilbake til 1895, da ble ulykkesforsikring for arbeidere opprettet ved ulykkesforsikringsloven av 1894. Dette er arkivene etter Riksforsikringsanstaltens lokale tilsynsmenn. Tilsynsmennene førte journal og kopibok i tillegg til regnskap over inn- og utbetalinger. Ulykkesforsikringsloven av 1908 bestemte at det skulle føres manntall over alle personer eldre enn 15 år som drev næring ved saltvannsfiskeri eller ved fangst av dyr i havet. Det kom også en forskrift som gav nærmere retningslinjer for føring av fiskermanntall. I påvente av at alderstrygden skulle bli lovfestet opprettet mange kommuner egne alderstrygdordninger. Disse trygdeordningene ble ledet av et trygdestyre oppnevnt av kommunestyret. I forbindelse med innføringen av alderstrygdloven i 1936 kom det pålegg om at den enkelte kommune skulle opprette en alderstrygdnemnd hvor trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Trygdenemnda skulle lede administrasjonen av alderstrygden i kommunen og føre tilsyn med trygden. I 1946 ble det også bestemt at denne alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Etter alderstrygdloven overtok staten mer og mer av alt som hadde med trygdestell å gjøre. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936 ble det ofte opprettet egne alderstrygdenemnder av egne kommunale alderstrygdeordninger. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret som var oppnevnt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven slo fast at det skulle opprettes en alderstrygdenemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle ansettes en lønnet forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdloven av 1957 bestemte av Rikstrygdeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdeloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. De eldste trygdearkivene går tilbake til 1895, da ble ulykkesforsikring for arbeidere opprettet ved ulykkesforsikringsloven av 1894. Dette er arkivene etter Riksforsikringsanstaltens lokale tilsynsmenn. Tilsynsmennene førte journal og kopibok i tillegg til regnskap over inn- og utbetalinger. Ulykkesforsikringsloven av 1908 bestemte at det skulle føres manntall over alle personer eldre enn 15 år som drev næring ved saltvannsfiskeri eller ved fangst av dyr i havet. Det kom også en forskrift som gav nærmere retningslinjer for føring av fiskermanntall. I påvente av at alderstrygden skulle bli lovfestet opprettet mange kommuner egne alderstrygdordninger. Disse trygdeordningene ble ledet av et trygdestyre oppnevnt av kommunestyret. I forbindelse med innføringen av alderstrygdloven i 1936 kom det pålegg om at den enkelte kommune skulle opprette en alderstrygdnemnd hvor trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Trygdenemnda skulle lede administrasjonen av alderstrygden i kommunen og føre tilsyn med trygden. I 1946 ble det også bestemt at denne alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Etter alderstrygdloven overtok staten mer og mer av alt som hadde med trygdestell å gjøre. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936 ble det ofte opprettet egne alderstrygdenemnder av egne kommunale alderstrygdeordninger. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret som var oppnevnt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven slo fast at det skulle opprettes en alderstrygdenemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle ansettes en lønnet forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdloven av 1957 bestemte av Rikstrygdeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdeloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. De eldste trygdearkivene går tilbake til 1895, da ble ulykkesforsikring for arbeidere opprettet ved ulykkesforsikringsloven av 1894. Dette er arkivene etter Riksforsikringsanstaltens lokale tilsynsmenn. Tilsynsmennene førte journal og kopibok i tillegg til regnskap over inn- og utbetalinger. Ulykkesforsikringsloven av 1908 bestemte at det skulle føres manntall over alle personer eldre enn 15 år som drev næring ved saltvannsfiskeri eller ved fangst av dyr i havet. Det kom også en forskrift som gav nærmere retningslinjer for føring av fiskermanntall. I påvente av at alderstrygden skulle bli lovfestet opprettet mange kommuner egne alderstrygdordninger. Disse trygdeordningene ble ledet av et trygdestyre oppnevnt av kommunestyret. I forbindelse med innføringen av alderstrygdloven i 1936 kom det pålegg om at den enkelte kommune skulle opprette en alderstrygdnemnd hvor trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Trygdenemnda skulle lede administrasjonen av alderstrygden i kommunen og føre tilsyn med trygden. I 1946 ble det også bestemt at denne alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Etter alderstrygdloven overtok staten mer og mer av alt som hadde med trygdestell å gjøre. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936 ble det ofte opprettet egne alderstrygdenemnder av egne kommunale alderstrygdeordninger. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret som var oppnevnt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven slo fast at det skulle opprettes en alderstrygdenemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle ansettes en lønnet forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdloven av 1957 bestemte av Rikstrygdeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdeloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. De eldste trygdearkivene går tilbake til 1895, da ble ulykkesforsikring for arbeidere opprettet ved ulykkesforsikringsloven av 1894. Dette er arkivene etter Riksforsikringsanstaltens lokale tilsynsmenn. Tilsynsmennene førte journal og kopibok i tillegg til regnskap over inn- og utbetalinger. Ulykkesforsikringsloven av 1908 bestemte at det skulle føres manntall over alle personer eldre enn 15 år som drev næring ved saltvannsfiskeri eller ved fangst av dyr i havet. Det kom også en forskrift som gav nærmere retningslinjer for føring av fiskermanntall. I påvente av at alderstrygden skulle bli lovfestet opprettet mange kommuner egne alderstrygdordninger. Disse trygdeordningene ble ledet av et trygdestyre oppnevnt av kommunestyret. I forbindelse med innføringen av alderstrygdloven i 1936 kom det pålegg om at den enkelte kommune skulle opprette en alderstrygdnemnd hvor trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Trygdenemnda skulle lede administrasjonen av alderstrygden i kommunen og føre tilsyn med trygden. I 1946 ble det også bestemt at denne alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Etter alderstrygdloven overtok staten mer og mer av alt som hadde med trygdestell å gjøre. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936 ble det ofte opprettet egne alderstrygdenemnder av egne kommunale alderstrygdeordninger. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret som var oppnevnt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven slo fast at det skulle opprettes en alderstrygdenemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle ansettes en lønnet forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdloven av 1957 bestemte av Rikstrygdeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdeloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. De eldste trygdearkivene går tilbake til 1895, da ble ulykkesforsikring for arbeidere opprettet ved ulykkesforsikringsloven av 1894. Dette er arkivene etter Riksforsikringsanstaltens lokale tilsynsmenn. Tilsynsmennene førte journal og kopibok i tillegg til regnskap over inn- og utbetalinger. Ulykkesforsikringsloven av 1908 bestemte at det skulle føres manntall over alle personer eldre enn 15 år som drev næring ved saltvannsfiskeri eller ved fangst av dyr i havet. Det kom også en forskrift som gav nærmere retningslinjer for føring av fiskermanntall. I påvente av at alderstrygden skulle bli lovfestet opprettet mange kommuner egne alderstrygdordninger. Disse trygdeordningene ble ledet av et trygdestyre oppnevnt av kommunestyret. I forbindelse med innføringen av alderstrygdloven i 1936 kom det pålegg om at den enkelte kommune skulle opprette en alderstrygdnemnd hvor trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Trygdenemnda skulle lede administrasjonen av alderstrygden i kommunen og føre tilsyn med trygden. I 1946 ble det også bestemt at denne alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Etter alderstrygdloven overtok staten mer og mer av alt som hadde med trygdestell å gjøre. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936 ble det ofte opprettet egne alderstrygdenemnder av egne kommunale alderstrygdeordninger. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret som var oppnevnt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven slo fast at det skulle opprettes en alderstrygdenemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle ansettes en lønnet forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdloven av 1957 bestemte av Rikstrygdeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdeloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. De eldste trygdearkivene går tilbake til 1895, da ble ulykkesforsikring for arbeidere opprettet ved ulykkesforsikringsloven av 1894. Dette er arkivene etter Riksforsikringsanstaltens lokale tilsynsmenn. Tilsynsmennene førte journal og kopibok i tillegg til regnskap over inn- og utbetalinger. Ulykkesforsikringsloven av 1908 bestemte at det skulle føres manntall over alle personer eldre enn 15 år som drev næring ved saltvannsfiskeri eller ved fangst av dyr i havet. Det kom også en forskrift som gav nærmere retningslinjer for føring av fiskermanntall. I påvente av at alderstrygden skulle bli lovfestet opprettet mange kommuner egne alderstrygdordninger. Disse trygdeordningene ble ledet av et trygdestyre oppnevnt av kommunestyret. I forbindelse med innføringen av alderstrygdloven i 1936 kom det pålegg om at den enkelte kommune skulle opprette en alderstrygdnemnd hvor trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Trygdenemnda skulle lede administrasjonen av alderstrygden i kommunen og føre tilsyn med trygden. I 1946 ble det også bestemt at denne alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Etter alderstrygdloven overtok staten mer og mer av alt som hadde med trygdestell å gjøre. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

Den norske Stats Fiskeribank ble opprettet i 1919 og overtok forvaltningen av tidligere statlige låneordninger. Hovedformålet var å gi lån til fartøy, redskap og annet i forbindelse med fiskevirksomhet. Søknad om lån skulle sendes banken gjennom kommunens fiskerinemnd, som ble valgt av kommunestyret. Det kunne opprettes to slike nemnder i en kommune. Forskrifter for nemndenes virksomhet ble utferdiget av fiskeribankens styre. Lånene ble vurdert av kommunestyret og utbetalt gjennom kommunekassene. Fiskerinemndas formann skulle føre tilsyn med at fartøy og anlegg banken hadde gitt lån til, ble forsvarlig behandlet. Lov av 25. juni 1948 om kommunale fiskenemnder bestemte at det skulle være slike nemnder i de kommuner der det var opprettet fiskermanntall. Nemnda skulle velges av kommunestyret etter forslag fra fiskerlaget i kommunen eller distriktet. Departementet kunne frita en kommune fra å velge slik nemnd. Departementet kunne også bestemme at det skulle velges felles fiskenemnd for flere kommuner eller flere nemnder i en kommune. Fiskerinemndene skulle føre forhandlingsprotokoller, og i enkelte tilfeller finnes i tillegg journaler, korrespondanse og saksdokumenter. Fiskerinemndene var fra 1982 til 1997 kommunale organer som var en del av rettledningstjenesten i fiskerinæringen. Nemndene var hjemlet i lov som sa at Fiskerinemnda skulle være statens fagorgan for rettledningstjenesten i kommunen. Den skulle utføre oppgaver pålagt av sentrale myndigheter og fiskerimyndighetene i fylket, og informere disse om kommunale vedtak og tiltak m.v. innen fiskerinæringen. Fiskerinemndene kunne ta opp fiskerispørsmål av interesse for kommunen etter eget initiativ. Fiskerinemndene ble oppnevnt av de enkelte kommunestyrer. I utgangspunktet skulle hver nemnd bestå av 5 medlemmer med varamedlemmer, men departementet kunne godkjenne større nemnder. Nemnda skulle ha samlet kjennskap til de ulike leddene i fiskerinæringa, og fiskerinæringas organisasjoner kunne hver foreslå inntil tre medlemmer og varamedlemmer. Fiskerinemndene hadde ansvaret for føring av manntall over fiskere og fangstfolk. Nemndene ble fjernet i 1997, og ansvaret de hadde ble overført til Fiskeridirektoratet. Arkivbegrensning og kassasjon: Materialet er bevarings- og kassasjonsvurdert etter Statens fellesregler for bevaring og kassasjon og bevarings- og kassasjonsvedtak for Fiskeridirektoratet fra 14.10.2019, vedtak nr. 1224. Merknad: Det finnes dokumenter fra Fiskerinemnda i Vefsn i arkivet etter Fiskerikontoret i Herøy, Alstahaug, Leirfjord, Dønna og Vefsn Serie Da Saks- og korrespondansearkiv etter organets hovedsystem, arkivkoder: 014.02