I 1654 ble det startet underøkelsesdrift på en kobberkisforekomst på Løkken, og i 165 ble det første partipicantskapet dannet med lagmann Nikolaus Paulssøn i spissen. Samme år ble det anlagt hytteplass på Svorkmo og i 1659 ble en ny forekomst på Høydal funnet. I 1664 ble det anlagt en ny hytteplass på Grutseter, også kalt Nyplassen, som var i drift fram til ca. 1745. Produksjonen ved Løkken Kobberverk nådde en topp i 1721 og begynte da å dale. I 1777 forhindret en vannåre tilgang til dypet og dette førte til at det måtte drives på kobberfattig malm i gruvens midtre og øvre etasjer. Mot slutten av 1700-tallet var den alminnelige oppfatning at det gikk mot slutten for Løkken Kobberverk. En økonomisk krise som følge av Napoleonskrigene førte til at participantene valgte å selge gruva ved offentlig auksjon i 1812. Gruva ble solgt til Chr. A. Lorck og Hans Carl Knudtzon fra Trondheim som ble eiere av hver sin halvpart. Knudtzon fordelte sin halvpart videre til sine seks barn med svigersønnen konsul Lorentz Johannsen som deres fullmektig. Etter å ha gjennomført noen moderniseringer gikk gruva med et lite overskudd fram til 1841. Da ble kobberprisen så lav at eierne i 1844 besluttet å legge ned gruva. Den siste smeltingen foregikk året etter, og bebodde parseller ble solgt til beboerne. I 1848 ble Løkken Kobberverk med Svorkmo hytteplass solgt til Trondheimsfirmaene Jenssen & Co., H. Hoë & Co. og Hans Thomas Knudtzon som startet et konsortsium ved navn Løkken Kobber- og Kisværks Interessentskab.