Det er usikkert om denne "assuranceindretningen" er eldre enn 1874, men i møtet som det er referert fra i første innførsel i den bevarte protokollen, fra 10. februar 1875, diskuterte bestyrelsen om de skadelidte ved "Fredrik Waage"s forlis var berettiget til erstatning, og det tyder muligens på at foreningens historie går noe tilbake i tid. På siste generalforsamling i foreningen, 4. mars 1889, ble det så enstemmig vedtatt "at nedlegge samme, da Interessen for dens vedbliven i heletaget er saa liden at det ikke svarer sig at holde den gaaende." Foreningens oppsparte kapital skulle inntil videre bli stående i Sparebanken og skulle forvaltes av "Kommunebestyrelsen".

Skudesnæshavns Understøttelses-Forening ble stiftet 7. juni 1867. Foreningens formål var å "yde dens syge Medlemmer Hjælp." Enhver arbeidsdyktig og edruelig mannsperson som var under 60 år og bosatt i Skudeneshavn kunne bli medlem. Han, og også kona, hvis han var gift, måtte heller ikke ha noen uhelbredelig sykdom. Ved opptak i foreningen skulle hvert medlem betale minst 13 øre, og så videre 7 øre pr. uke. Etter visse regler hadde en så rett på "understøttelse" i tilfelle sykdom og død. Innkreving av kontingent ble utført av rodeforstandere. Foreningen hadde lønnet kasserer. Foreningen ble nedlagt pr. 31. desember 1914, da det ikke var mulig å drive den videre. Den hadde da gått med underskudd i flere år. Foreningen fikk aldri kommunal eller annen offentlig støtte til virksomheten.

Under første verdenskrig var kontrollnemnda underlagt provianteringsrådet som drev priskontroll. Virksomheten ble avviklet i mellomkrigstiden. Utbruddet av 2. verdenskrig aktualiserte behovet for prisreguleringstiltak. To provisoriske anordninger i 1939, 1. og 22. september, innførte en kortvarig prisstopp som gav departementet mulighet til å regulere, føre kontroll med priser, fortjeneste, omsetning, m.m. Disse anordningene bestemte at det skulle være en kontrollnemnd i hver kommune. Nemnda skulle velges av kommunestyret og bestå av forbrukere og næringsdrivende. Nemnda skulle samarbeide med forsyningsnemnda. Administrasjonsrådets anordning av 12. september 1940 fastsatte at Prisdirektoratet kunne gi bestemmelser som det fant nødvendig pga. kriseforholdene. "Forordning" 12. desember 1940 la ledelsen av kontrollen med prisreguleringsbestemmelsene til særskilte politiembetsmenn (prispolitifullmektiger). Nemndas kontrollarbeid skulle stå under ledelse av det lokale politi. "Forordning" 23. oktober 1940 bestemte at det i hver kommune skulle opprettes en prisnemnd for fast eiendom oppnevnt av herredsdommeren. Denne oppnevningsretten ble overført til fylkesmannen ved "forordning" i sept. 1941. Bestemmelsene om prisregulering og priskontroll ble forlenget ved lover i 1946, 1947 og 1948. Statens Pris- og rasjoneringsinspeksjon, som ble etablert i 1948, ble pålagt å samarbeide med kommunale kontrollnemnder, forsyningsnemnder og fylkesforsyningsnemnder. Prispolitiet ble avskaffet samtidig. Ved kgl.res. 13. okt. 1950 kom det nye forskrift for kontrollnemndene, de skulle bl.a. ha en alminnelig avdeling og en avdeling for fast eiendom. Ved prisloven av 1953 ble kontrollnemndene avløst av prisnemnder. Dette var i realiteten kun et navneskifte. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Sysselsettingsloven av 1947 fastslo at hver kommune skulle ha en arbeidsnemd som i samarbeid med Arbeidsdirektoratet og fylkesarbeidsnemda skulle sørge for jevn og tilstrekkelig sysselsetting i kommunen. Det kunne opprettes felles arbeidskontor for flere kommuner, men Skudeneshavn hadde eget kontor. Arbeidsnemda ble valgt av kommunestyret, og blant dens medlemmer skulle det være en representant for arbeidsgiverne og en for arbeidstakerne. Endringslov 2. juni 1960 bestemte at staten skulle organisere offentlig arbeidsformidling.

Midlertidig lov av 19. juli 1946 om avståing av bruksrett til husrom erstattet tidligere lovgivning og bestemte at en kommune kunne opprette en eller flere husfordelingsnemnder/rekvisisjonsmender. Lovgivningen ga kommunen rett til å kreve bruksrett til husrom mot et vederlag fastsatt av nemnda. Midlertidig lov av 30. juni 1950 om avvikling av tvungen avståing av husrom tok sikte på å avvikle tidligere bestemmelser. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Husleienemnda/husnemnda vedtok høyest lovlige leie for å motvirke urimelig høye leier. Husleien var undergitt særskilt regulering fra begynnelsen av 2. verdenskrig. Fram til 1954 var disse bestemmelsene gitt i prislovgivningen. Midlertidig lov 25. juni 1954 nr. 12 om regulering av leie for husrom skulle gjelde i de kommuner der bygningsloven av 1924 gjaldt helt eller delvis. Saker etter denne loven skulle behandles av kommunalt oppnevnte husleienemnder. Der det var opprettet prisnemnder etter prisloven av 1953 skulle husleienemnda være en avdeling under kontrollnemnda/prisnemnda. Vedtak i husleienemnda kunne partene anke inn til Prisdirektoratet. 1954 loven gjaldt fram til 1. juli 1956, men dens gyldighet ble senere forlenget. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Forsyningsnemnder i alle landets kommuner ble opprettet etter lov 9. juni 1939. Loven trådte i kraft 25. august 1939. Forskrifter 29. august 1939 om kommunale forsyningsnemnder bestemte at kommunestyret kunne velge særnemnder til å ta seg av den enkelte av de oppgaver som var lagt til forsyningsnemndene (f.eks. vedutvalg, skotøynemnder, oljenemnder o.l.). Forsyningsnemndene skulle holde seg informert om alt som var av betydning for forsyningen av matvarer, brensel, forstoffer og andre nødvendighetsvarer. De kommunale forsyningsnemndene ble av beredskapsmessige hensyn opprettholdt etter krigen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Provianteringsrådet sto for den lokale rasjonering og regulering av matvarer og andre forbruksvarer i de trange tidene under 1. verdenskrig. Spesielt etter 1916 ble forsyningssituasjonen vanskeligere. Dette førte til at det ved lov av 26. juli 1916 kom påbud om at alle kommuner skulle ha provianteringsråd. De kommunale provianteringsrådene ble opphevet ved lov den 7. desember 1923. Rådene var frivillige fram til loven kom i 1916. Fra 1916 av var det påbudt med provianteringsråd i alle kommuner. Ved kgl.res. 26. august 1916 ble det gitt forskrifter for de kommunale provianteringsrådene. Deres oppgave skulle være å holde seg orientert om alt som kunne være av interesse for forsyningen av fødevarer, brensel, oljer, fôrstoffer og andre nødvendighetsartikler. Dernest skulle rådene sørge for tilstrekkelig forsyning av viktige forbruksvarer og legge opp reserver av disse. De skulle føre kontroll med priser på matvarer og andre nødvendighetsartikler. Der varer ble solgt med statstilskudd, skulle de se til at forbrukerene fikk kjøpe dem til rimlige priser og i passe mengder. For å oppnå det, kunne rådene enten opprette kommunale utsalg eller inngå avtaler med handlende. Rådene kunne ansette lønnet foretningsfører. Den samme kgl.res. påla provianteringsrådene å fastsette maksimalpriser for salg av fødemidler og brensel, når disse var av norsk produksjon. Med amtmannens samtykke kunne rådene endre eller oppheve de fastsatte maksimalprisene. Forskriftene ble erstattet av en ny kgl.res. 26. april 1918. Her kom det pålegg om at det kun skulle være et råd i hver kommune. Det skulle minst ha 3 medlemmer hvorav minst en kvinne. De nye forskriftene førte også til at det ble lettere å etablere nemnder under provianteringsrådet, f.eks. kontrollnemnd, brenselnemnd, etc. Kilde: Mykland og Masdalen, "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Den norske Stats Fiskeribank ble opprettet i 1919 og overtok forvaltningen av tidligere statlige låneordninger. Hovedformålet var å gi lån til fartøy, redskap og annet i forbindelse med fiskevirksomhet. Søknad om lån skulle sendes banken gjennom kommunens fiskerinemnd, som ble valgt av kommunestyret. Det kunne opprettes to slike nemnder i en kommune. Forskrifter for nemndenes virksomhet ble utferdiget av fiskeribankens styre. Lånene ble vurdert av kommunestyret og utbetalt gjennom kommunekassene. Fiskerinemndas formann skulle føre tilsyn med at fartøy og anlegg banken hadde gitt lån til, ble forsvarlig behandlet. Lov av 25. juni 1948 om kommunale fiskenemnder bestemte at det skulle være slike nemnder i de kommuner der det var opprettet fiskermantall. Nemnda skulle velges av kommunestyret etter forslag fra fiskerlaget i kommunen eller distriktet. Departementet kunne frita en kommune fra å velge slik nemnd. Departementet kunne også bestemme at det skulle velges felles fiskenemnd for flere kommuner eller flere nemnder i en kommune. Generelt er det bevart svært lite arkivmateriale etter disse nemndene. Fiskerinemndene skulle føre forhandlingsprotokoller, og i enkelte tilfeller finnes i tillegg journaler, korrespondanse og saksdokumenter. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 272. Universitetsforlaget, 1987

I 1894 vedtok Stortinget at det skulle stilles til disposisjon statlige midler som kommunene kunne låne ut til personer som planla å skaffe seg bolig og/eller jord, men manglet penger. Som et ledd i dette arbeidet med å stimulere til oppretting av arbeiderbruk (småbruk) m.m. ble "Den norske Stats Arbeiderbruk- og Boligbank" opprettet ved lov i 1903. Denne banken skulle låne ut penger til personer som ønsket seg bolig og/eller jord mot kommunale garantier. Slike garantier ble gitt av herredsstyret etter tilråding fra en komité eller nemnd. Loven av 1903 la altså de første føringene for opprettingen av kommunale småbruk- og bustadnemnder. I 1915 blei "Den norske Stats Arbeiderbruk- og Boligbank" avløst av "Den Norske Stats Småbruks- og Boligbank". Disse nemndene skulle forberede saker hvor kommunen skulle gi garantier for lån til jord og/eller bolig. Denne måten å organisere denne nemnda på var uendret frem til 1943 da det kom noen nazistiske endringer. Disse ble avskaffet etter krigen. I 1946 ble Husbanken opprettet. Denne banken fikk oppgaver som var delvis overlappende med Småbruk- og boligbanken sine oppgaver. Dette førte til at det kom i stand ordninger hvor kommunene fikk mulighet til å bestemme at småbruk- og bustadnemnda også skulle fungere som den husnemnda som husbankloven påla dem å ha. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 254 ff. Universitetsforlaget, 1987.

Overformynderi har en historie som går langt tilbake på 1700-tallet. I forbindelse med innføring av "Lov om endring i reglene for bestyrelsen og behandlingen av umyndiges midler" i 1857, fikk vergerådene kommunal proveniens. Overformynderiet utviklet seg etter 1859 iht. følgende lovverk: - Lov 25. apr. 1863 endr. i regl. for bestyr./behandl. umyndiges midler. - Lov 22. apr. 1927 nr.3 om vergemål for umyndige (Vergemålsloven). - Lov 29. jun. 1934 nr.1 (endringslov) om vergemål for umyndige. - Lov 5. jun. 1954 nr.2 (endringslov) om vergemål for umyndige. - Lov 8. mar. 1963 nr.1 om endringer i kommunallovgivningen, kap. III

Viktig for utbyggingen av kommunale vannverk var bestemmelsene i lov av 12. juni 1931 om Norges Brannkasse, der by eller tettbygd strøk på landet med anlagt vannverk og organisert brannvesen kunne oppnå reduksjon i brannkontingenten på inntil 50% (§42). Vassdragsloven av 1940 gav i tillegg by- og landkommuner rett til å ekspropriere rettigheter til vann og grunn for å sikre vanntilførselen (§ 17). I Rogaland utviklet vannforsyningen til byer og tettsteder seg ofte til et samarbeid, et fellesvannverk, mellom bykommune den omkringliggende landkommune. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 216 - 218. Universitetsforlaget, 1987.

Med hensyn til brannvern i kommunene gjaldt forordningen av 1767 med endringslov av 1854 fram til 1909, da brannloven av 1908 trådte i kraft. Loven omfattet alle landets byer med eget bystyre. Den kunne også gjøres gjeldende for byggebeltet og forsteder rundt byene. Brannstyrets oppgave var bl.a. å påse at bestemmelsene i lov og reglement ble overholdt, tilsette befal i det borgerlige brannkorps, gi uttalelser til formannskapet i saker vedrørende brannvesenet, og å legge fram forslag til brannvesenets budsjett. Brannstyret kunne gi påbud om foranstaltninger som var nødvendige for å forhindre brann, og det kunne forby bruk av rom til boliger når disse var særlig utsatt for brannfare. Forøvrig fastsatte kommunestyret/bystyret reglement for brannvernet etter brannstyrets innstilling. En gang årlig skulle feiermesteren holde brannsyn for å ivareta brannsikkerheten. Tilsvarende tilsynsoppgaver hadde feiermesteren ved feiing. Brannloven av 1954 bestemte at brannvernet slik loven organiserte det, skulle gjelde for alle byer og for alle landkommuner med minst 2000 innbyggere. Dessuten kunne departementet bestemme at loven skulle gjelde for kommuner med færre enn 2000 innbyggere, for hele kommunen eller for visse strøk av den. Brannforskrifter til 1954-loven kom den 15. september 1955. Loven og forskriftene ble stående til de ble avløst av lov av 29. mai 1970 nr. 32 om brannvern. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Byingeniøren, eller stadskonduktøren som var betegnelsen den første tiden, må sees i forlengelsen av reguleringskommisjonen og senere bygningsrådet. Det var vanlig at stadskonduktører/byingeniører hadde sekretariatsansvar for denne typen utvalg i byer. Den alminnelige bygningsloven av 1845 hjemlet kommunal ingeniørfunksjon i byer fra så tidlig som 1845. På landsbygda kom det først lovpålegg om kommuneingeniør på 1960-tallet. I de landkommuner som hadde en kommuneingeniør før dette var det ofte byliknende eller bynære tettsteder. Også her var kommuneingeniøren bygningsrådets forlengede arm. Bygningsrådet ble etablert i 1929 da bygningsloven av 1924 trådte i kraft. Som en konsekvens av denne etableringen ble det med tiden naturlig at bygningsrådet fikk ingeniørkompetanse under seg som kunne forestå saksbehandling, planlegging og vedtakseffektuering innefor de rammer som bygningsloven trakk opp. I hovedsak var kravene til melding om og kontroll av byggevirksomhet fastlagt ved bygningslovene fra 1896, 1899 og 1906. Bygningsloven av 1924 endret ikke hovedmønsteret i så måte, men skjerpet likevel bestemmelsene på visse punkter. Nå ble det i tillegg stilt krav om at anmeldelser av byggevirksomhet også skulle ledsages av opplysninger om de sanitære anlegg: Drenering, hovedkloakk og vanntilførsel. Kravet om nabovarsel ble generelt i den grad naboens interesse ble berørt. Var bygningen bestemt til industriell virksomhet, fabrikk eller håndverk, skulle det gis opplysninger om bedriftens art og maskinenes antall, type og plassering. Arkivsaker etter kommuneingeniørkontor må altså sees i sammenheng med arkivsaker etter reguleringskommisjoner og bygningsråd. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 210. Universitetsforlaget, 1987.

Den alminnelige bygningsloven av 1845 ble gjort gjeldende for alle landets byer, kjøpsteder og ladesteder som ikke hadde særskilt bygningslov. I 1896 kom det en ny bygningslov denne kunne også settes i kraft for forsteder og større samlinger av bygninger på landet. I tillegg til at bygningsloven av 1845 gjaldt for byer og ladesteder, omfattet den også et byggebelte på 75 alen rundt byene, dette ble utvidet til 200 m i bygningsloven av 1896. Bygningsloven av 1924 trådte i kraft 1. januar 1929. Loven gjaldt alle landets byer og et byggebelte på 200 m utenfor bygrensen. Departementet kunne utvide bygebeltets utstrekning. Loven omfattet også større samlinger av bygninger på landet, vanligvis stasjonsbyer, industri- og handelsentra. I 1964 gjaldt loven helt eller delvis i 378 kommuner. Med denne loven fikk kommunene et nytt organ, bygningsrådet, som avløste reguleringskommisjonen. Rådet ble sammensatt av politimester/lensmannen, helserådets ordfører, brannsjefen, bygningssjefen og reguleringssjefen, samt et tilsvarende antall medlemmer valgt av by-/herredsstyret. Bygningsrådet skulle bl.a. delta i behandlingen av vedtekter, dispensasjoner, anker og reguleringsplaner. Det skulle gi byggetillatelser og se til at gjeldende bestemmelser ble overholdt. Men også formannskapet og kommunestyret ble tillagt gjøremål. Bl.a. skulle formannskapet gi uttalelser om anker og dispensasjoner, og kommunestyret skulle fatte vedtak om bygningsvedtekter, kommuneplaner og ekspropriasjoner. Dessuten var kommunestyret ansvarlig for å opprette den nødvendige tekniske administrasjon. Det kom små endringer i nazistisk retning når det gjaldt bygningsrådets oppgaver i perioden 1940-45, disse ble fjernet like etter krigen. Først i 1965 ble det gitt en felles bygningslov for hele landet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 204 - 208. Universitetsforlaget, 1987.

Den Norske Stats Husbank ble opprettet i 1946, og dens lånetilbud kom i tillegg til Småbruk- og Boligbankens. En viss samordning fant likevel sted. Husbankloven av 1946 fastslo at Husbankens oppgave var å gi lån til nye boliger og å finansiere gjenreisningen i de krigsramte strøk. De enkelte kommuner skulle velge en husnemnd. Husnemndas oppgave var å vurdere lånesøknader og byggeplaner og gi sin uttalelse. Departementet kunne pålegge husnemndene å fungers som byggenemnder etter bestemmelsene i midlertidig lov 19. juli 1946 om gjenreisning av krigsramte områder. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Universitetsforlaget, 1987; s. 255-256.

Den alminnelige bygningsloven av 1845 ble gjort gjeldende for alle landets byer, kjøpsteder og ladesteder som ikke hadde særskilt bygningslov. I 1896 kom det en ny bygningslov denne kunne også settes i kraft for forsteder og større samlinger av bygninger på landet. I tillegg til at bygningsloven av 1845 gjaldt for byer og ladesteder, omfattet den også et byggebelte på 75 alen rundt byene, dette ble utvidet til 200 m i bygningsloven av 1896. Bygningsloven av 1924 trådte i kraft 1. januar 1929. Loven gjaldt alle landets byer og et byggebelte på 200 m utenfor bygrensen. Loven omfattet også større samlinger av bygninger på landet, vanligvis stasjonsbyer, industri- og handelsentra. I 1964 gjaldt loven helt eller delvis i 378 kommuner. Med denne loven fikk kommunene et nytt organ, bygningsrådet, som avløste reguleringskommisjonen. Rådet ble sammensatt av politimester/lensmannen, helserådets ordfører, brannsjefen, bygningssjefen og reguleringssjefen, samt et tilsvarende antall medlemmer valgt av by-/herredsstyret. Bygningsrådet skulle bl.a. delta i behandlingen av vedtekter, dispensasjoner, anker og reguleringsplaner. Det skulle gi byggetillatelser og se til at gjeldende bestemmelser ble overholdt. Men også formannskapet og kommunestyret ble tillagt gjøremål. Bl.a. skulle formannskapet gi uttalelser om anker og dispensasjoner, og kommunestyret skulle fatte vedtak om bygningsvedtekter, kommuneplaner og ekspropriasjoner. Dessuten var kommunestyret ansvarlig for å opprette den nødvendige tekniske administrasjon. Det kom små endringer i nazistisk retning når det gjaldt bygningsrådets oppgaver i perioden 1940-45, disse ble fjernet like etter krigen. Først i 1965 ble det gitt en felles bygningslov for hele landet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 204 - 208. Universitetsforlaget, 1987.

Allerede Sunnhetsloven av 1860 hjemlet et vist tilsyn med helsetilstanden i fabrikker o.l. Den ble fast organisert ved fabrikktilsynsloven av 1892. Til å føre tilsyn med at bestemmelsene i loven ble overholdt, skulle det tilsettes statlige fabrikkinspektører. Samtidig skulle den enkelte kommune der fabrikkmessig eller lignende drift fant sted, være et stedlig tilsyn bestående av sunnhetskommisjonens formann og et medlem valgt av kommunestyret. Kommunestyret kunne også bestemme at det i stedet skulle opprettes et eget stedlig fabrikktilsyn. Ved behov kunne det stedlige utvalget ha møte med den stedlige fabrikkinspektøren. Denne ovenfor nevnte lovgivningen ble revidert og utvidet ved fabrikktilsynsloven av 1909. Loven utvidet sitt virkefelt til all industriell virksomhet som anvendte mekanisk drivkraft av en viss størrelse og håndverksvirksomhet med minst 5 arbeidere. Enhver kommune med industriell virksomhet som falt inn under lovens bestemmelser, skulle nå opprette stedlig tilsyn. Det kom utfyllende instrukser og nye lover i 1910, 1915, 1919 og 1936. Det eneste som er verd å merke seg at i 1936 videreføres de tidligere organiseringsbestemmelsene og virksomheten ble betegnet som ”Statens arbeidstilsyn og arbeidsnemnd om henholdsvis Sjefsinspektoratet for arbeidstilsynet”. Denne loven påla arbeidsnemnder i alle kommuner og i enkelte tilfeller flere. Disse lokale nemndene fikk også ofte tittelen lokalt arbeidstilsyn. Det kom nye endringer og tilføyelser for denne typen virksomhet med ferieloven i 1947, lov om arbeidsvilkår for arbeidere i jordbruket i 1948, arbeidervernloven i 1956 som igjen ble avløst av arbeidsmiljøloven i 1977. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987. S. 198-201

Skudeneshavn folke- og fiskerbad ble tatt i bruk 1. februar 1939. Det var bygd med tilskudd fra Vårsildavgiftsfonet, og derfor skulle fiskere få bade til redusert pris. Det var råd å få både badstu, dusj og karbad. Fru Nøss Olsen ble ansatt som første bestyrerinne, men hun ble bare værende ett og et halvt år. Takstene det første året var for voksne, for henholdsvis badstu, dusj og karbad: 50, 25 og 60 øre; for barn; 25, 25 og 30 øre, og for fiskere: 40, 30 og 45 øre. For lån av håndkle og såpe kom det 15 øre i tillegg. For det første halvåret var det "levert" 3540 bad; 1201 badstubad, 1936 dusjbad og 403 karbad. Og tallene for de forskjellige kundegrupper var 1034 levert til menn, 1183 til kvinner, 542 til fiskere og 781 til skolebarn.

Sosialdepartementet bestemte at distriktslegen i Skudenes skulle ha bopel i Skudeneshavn og meddelte Skudeneshavn kommune dette i brev av 16. mars 1949. I bystyremøte 29. mai 1952 ble formannskapets forslag til bygging av ny distriktslegebolig vedtatt, og som byggenemnd ble formannskapet selv utnevnt, med byingeniøren som tilsynsmann.