Den 25. november 1905 hadde Nordaas bygget ferdig gamle Øgreyfoss kraftstasjon i utkanten av Egersund. Selv om det var bygget kraftforsyning til industri i Dalane kommunene årene før dette, var Øgreyfoss den aller første etableringen av energiforsyning til allmenn benyttelse i Egersund og Rogaland. Dette var starten på det selskapet som senere ble Dalane Energi. Utover på 1900-tallet ble det bygget ut elektrisitetsverk i de ulike kommunene i Dalane. Flere ble slått sammen gjennom kommunesammenslåingen på 60-tallet, og i 1977 ble elektrisitetsverkene i de fire Dalane-kommunene Bjerkreim, Eigersund, Lund og Sokndal slått sammen. Den 1. januar 1978 ble Dalane Elverk etablert. 22 år senere, i januar 2000, ble selskapsnavnet endret til Dalane Energi og organisert som et interkommunalt selskap (IKS), eid av de samme fire Dalane-kommunene. Dalane Energi IKS besluttet i juni 2016 å foreta en omdanning av selskapsform til aksjeselskap gjennom opprettelsen av det nye morselskapet Dalane Energi AS, fortsatt eid av de fire Dalane-kommunene. Kilde: dalane-energi-konsern.no

I 1889 kom det en ny skolelov og de administrative endringene loven førte med seg er ofte tydelige i arkivene til skolene. Overføringen av myndighet til kommunene fører til at protokoller ofte begynner rundt 1890, men eldre materiale kan være innlemmet i prestens arkiv. Dette oppbevares på Statsarkivet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 112ff

Det ble tidlig erkjent at det var en samfunnsoppgave å dra omsorg for de som ikke kunne sørge for seg selv, og som falt utenfor det private omsorgsnettet. Lenge var dette en begrenset oppgave som fra midten av 1700-tallet ble søkt løst ved hjelp av et fattigvesen. Etter hvert som oppgavene ble flere og mer spesialiserte, vokste det frem nye organer som gradvis overtok mange av de gjøremål som tidligere hadde falt under fattigvesenet. Fra første halvpart av 1800-takket ble helsevesenet utbygd, og det ble gradvis satt i verk både forebyggende/kontrollerende tiltak og direkte hjelpetiltak for å bedre helsetilstanden. Utbyggingen av den sosiale omsorgen tok særlig fart omkring århundreskiftet. Sosiallovgivningen spesialiserte administrasjonen av de sosiale tiltak. Særlig betydning fikk utbyggingen av trygdevesenet og barnevernet. Denne utviklingen fortsatte i mellomkrigstiden, og det ble opprettet en rekke instanser innen sosialsektoren. I etterkrigstiden er disse blitt regulert og samordnet, særlig ved sosialloven av 1964 og ved folketrygdloven av 1966. Sosialkontorene besto fram til den såkalte NAV-reformen i 2006. Her ble tjenester fra tidligere tre etater samlet i arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV), et samarbeid mellom stat og kommune. Kilder: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987. Regjeringen.no: https://www.regjeringen.no/nb/tema/trygd-og-sosiale-tjenester/pensjoner-og-trygd/nav-reformen/id604957/

Ifølge formannskapslovene av 1837 skulle det være valgte kommunale styringsorganer både på landet og i byene: Et formannskap og et representantskap som ble valgt hver for seg (Valglovene av 1896 bestemte at formannskapet skulle velges innen representantskapet eller kommunestyret). Mens formannskapet hadde en direkte forløper i byene, var det på landet en helt ny instans. Ordfører og viseordfører ble valg av og blant medlemmene i formannskapet, med en funksjonstid på ett år i kjøpstedene og to år på landet. Formannskapet skulle: 1. På forespørsel gi innstiling ovenfor øvrigheten, 2. Motta, behandle og gi svar på spørsmål som ble reist for det, 3. Søke øvrigheten om det som var nødvendig for kommunens beste, 4. Kontrollere at det ble avgitt regnskap for kommunens kasser, og få det revidert og desidert, og 5. Våke over og ivareta kommunens interesser. Formannskapet skulle legge alle viktige saker frem for representantskapet. Representantskapet var ingen selvstendig besluttende forsamling, formennene møtte og hadde stemmerett også her. Senere (i 1879) ble en del myndighet overført til kommunestyret/representantskapet fra formannskapet. Dette gjaldt valg av ordfører og viseordfører (som fortsatt skulle velges blant formennene) og revisjon og godkjenning av kommunens regnskaper. Kilde: Mykland og Masdalen, "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Allerede Sunnhetsloven av 1860 hjemlet et vist tilsyn med helsetilstanden i fabrikker o.l. Den ble fast organisert ved fabrikktilsynsloven av 1892. Til å føre tilsyn med at bestemmelsene i loven ble overholdt, skulle det tilsettes statlige fabrikkinspektører. Samtidig skulle den enkelte kommune der fabrikkmessig eller lignende drift fant sted, være et stedlig tilsyn bestående av sunnhetskommisjonens formann og et medlem valgt av kommunestyret. Kommunestyret kunne også bestemme at det i stedet skulle opprettes et eget stedlig fabrikktilsyn. Ved behov kunne det stedlige utvalget ha møte med den stedlige fabrikkinspektøren. Denne ovenfor nevnte lovgivningen ble revidert og utvidet ved fabrikktilsynsloven av 1909. Loven utvidet sitt virkefelt til all industriell virksomhet som anvendte mekanisk drivkraft av en viss størrelse og håndverksvirksomhet med minst 5 arbeidere. Enhver kommune med industriell virksomhet som falt inn under lovens bestemmelser skulle nå opprette stedlig tilsyn. Det kom utfyllende instrukser og nye lover i 1910, 1915, 1919 og 1936. Det eneste som er verd å merke seg at i 1936 videreføres de tidligere organiseringsbestemmelsene og virksomheten ble betegnet som ”Statens arbeidstilsyn og arbeidsnemnd om henholdsvis Sjefsinspektoratet for arbeidstilsynet”. Denne loven påla arbeidsnemnder i alle kommuner og i enkelte tilfeller flere. Disse lokale nemndene fikk også ofte tittelen lokalt arbeidstilsyn. Det kom nye endringer og tilføyelser for denne typen virksomhet med ferieloven i 1947, lov om arbeidsvilkår for arbeidere i jordbruket i 1948, arbeidervernloven i 1956 som igjen ble avløst av arbeidsmiljøloven i 1977. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987. S. 198-201

De første kommunale arbeidsformidlingskontorene ble opprettet i de største byene omkring århundreskiftet. Virksomheten ved de kommunale arbeidskontorene ble regulert ved arbeidsformidlingsloven av 1906. Lov av 24.juni 1938 nr 8 om arbeidsledighetstrygd opprettet arbeidsledighetsnemnder i alle kommuner. Nemndas viktigste oppgave var å fremme sysselsettingen i kommunen. Ifølge Sysselsettingsloven av 1947 skulle hver kommune ha en arbeidsnemnd (tidligere arbeidsledighetsnemnd) som i samarbeid med Arbeidsdirektoratet og fylkesarbeidsnemnda skulle arbeide for jevn og tilstrekkelig sysselsetting i kommunen. Nemnda skulle ha tilsynet med arbeidsformidling og yrkesveiledning, dersom ikke egen tilsynsnemnd tok seg av disse oppgavene. Dessuten overtok nemnda de oppgaver som loven om arbeidsledighetstrygd hadde lagt til arbeidsledighetsnemnda. Endringslov 2. juni 1960 bestemte at staten skulle organisere offentlig arbeidsformidling og yrkesrettledning. Departementet opprettet distriktskontorer og fastsatte hvordan formidlingstjenesten skulle organiseres i de enkelte kommuner og i distriktet. For hvert arbeidsformidlingsdistrikt skulle det opprettes en arbeids- og tiltaksnemnd. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Lov av 13. mai 1943 om salg og utleie av hester bestemte at Landbruksdepartementet kunne gi forskrifter om slik virksomhet. Med hjemmel i denne loven bestemte forordning av 3. juli 1943 om salg og utleie av brukshester at kommunale hestenemnder skulle ta seg av denne formidlingen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Til å begynne med ble valgene styrt av statens embetsmenn. På landet stod presten for stortingsvalget og fogden eller lensmannen for kommunevalget. I valgloven av 1896 og lov om manntall og stortingsvalg av 1900 ble det innført valgstyrer i landdistriktene for henholdsvis kommune- og stortingsvalg. Administrasjonsapparatet ved de to valgene var forholdsvis likt, og det ble også brukt ved andre valg og avstemninger (for eksempel i forbudssaken). Valgstyret skulle som regel bestå av lensmannen og formannskapet eller sognets formenn. Etter kommuneloven av 1925 skulle valgstyret opprette lokale stemmestyrer til å lede valgene når de ble holdt på mer enn tre steder i kommunen. Kilde: Mykland og Masdalen, "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Ifølge formannskapslovene av 1837 skulle det være valgte kommunale styringsorganer både på landet og i byene: Et formannskap og et representantskap som ble valgt hver for seg (Valglovene av 1896 bestemte at formannskapet skulle velges innen representantskapet eller kommunestyret). Mens formannskapet hadde en direkte forløper i byene, var det på landet en helt ny instans. Ordfører og viseordfører ble valg av og blant medlemmene i formannskapet, med en funksjonstid på ett år i kjøpstedene og to år på landet. Formannskapet skulle: 1. På forespørsel gi innstiling ovenfor øvrigheten, 2. Motta, behandle og gi svar på spørsmål som ble reist for det, 3. Søke øvrigheten om det som var nødvendig for kommunens beste, 4. Kontrollere at det ble avgitt regnskap for kommunens kasser, og få det revidert og desidert, og 5. Våke over og ivareta kommunens interesser. Formannskapet skulle legge alle viktige saker frem for representantskapet. Representantskapet var ingen selvstendig besluttende forsamling, formennene møtte og hadde stemmerett også her. Senere (i 1879) ble en del myndighet overført til kommunestyret/representantskapet fra formannskapet. Dette gjaldt valg av ordfører og viseordfører (som fortsatt skulle velges blant formennene) og revisjon og godkjenning av kommunens regnskaper. Kilde: Mykland og Masdalen, "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

I forbindelse med iverksettingen av Formannskapslovene av 1837 fikk kommunene utstrakt ansvar for utgifter og inntekter i forbindelse med egen drift. På landsbygda var det skolevesenet og fattigstellet som var de største utgiftspostene. Formannskapsloven regnet derfor bare med to kasser, fattigkassen og skolekassen. Etter hvert fikk en også en herredskasse (kommunekasse) som var nødvendig for å dekkede øvrige kommunale utgifter. I tillegg kunne det finnes andre kommunale kasser, som f. eks kirkekasse og veikasse. Hver kasse kunne ha sin egen regnskapsfører, eller en og samme person kunne føre regnskapet for alle eller en del av disse kassene. Der hvor det var flere sognekommuner i en herredskommune var de fleste av de kassene som her er nevnt lagt til sine respektive sognekommuner, bortsett fra herredskassen. Først med kommuneloven av 1921 kom det bestemmelser om at landkommuner skulle ansette herredskasserer, denne stillingen ble gjerne kombinert med en formannskapssekretærstilling. Denne spredningen av de kommunale kassene på sognekommunene, gjør at vi ikke kan snakke om en helhetlig kommunekasse før etter at skatteloven av 1882 hadde trådt i kraft. Kilde: Mykland og Masdalen, "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Grunnlaget for utviklingen av en skoleadministrasjon og et skolevesen på landet ble lagt ved skoleforordningen av 1739 og skoleplakaten av 1741. Plakaten av 1741 erkjente at skolevesenet på landet ikke lot seg bygge ut så raskt som lovgiver hadde tenkt. Sentraladministrasjonen i København måtte kapitulere på en rekke områder i denne saken. Utbyggingen av skolevesenet ble nærmest overlatt til bygdefolket og det tok over hundre år før 1739 intensjonene var gjennomført i hele Norge. Først ved allmueskoleloven av 1860 kom de første signalene om endringer i styringen og organiseringen av skolevesenet på landet. De geistlige embetsmenns sterke innflytelse på skolevesenets utforming ble svekket. Folkestyret ble styrket ved at det kunne opprette tilsynsmenn for skolekretsene og ved at egne kretsmøter kunne fatte visse vedtak. For første gang forpliktet staten seg til å bidra med midler til skolen, avhengig av størrelsen på de lokale bevilgninger. Folkeskoleloven av 1889 fullførte det skoleloven av 1860 hadde påbegynt. De geistlige embetsmenn hadde utspilt sin rolle, skolestyrets fullmakter ble omfattende, og ved siden av seg fikk de folkevalgte tilsynsutvalg ofte på den enkelte skole og kretsmøter. Bestemmelsen om at presten skulle være ordfører i skolekommisjonen falt bort. Gjennom folkeskoleloven av 1889 fikk det lokale folkestyret en makt og innflytelse i skolen det verken før eller siden har hatt. Presten var ikke lenger selvskreven formann. Mellomkrigs- og etterkrigstidens skoledebatt bar i stor grad preg av enhetsskoletanken. Arbeidet med å gjøre skoler i by og land mer like formet til en viss grad skoleloven av 1936. Først med skoleloven av 1959 slo tanken om enhetsskolen definitivt igjennom. Gjennomføringen av enhetsskoleprinsippet førte til mer sentral styring av utviklingen i skolen på bekostning av det lokale folkestyrets innflytelse. Kilde: Mykland og Masdalen, "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

I 1889 kom det en ny skolelov og de administrative endringene loven førte med seg er ofte tydelige i arkivene til skolene. Overføringen av myndighet til kommunene fører til at protokoller ofte begynner rundt 1890, men eldre materiale kan være innlemmet i prestens arkiv. Dette oppbevares på Statsarkivet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 112ff

I 1889 kom det en ny skolelov og de administrative endringene loven førte med seg er ofte tydelige i arkivene til skolene. Overføringen av myndighet til kommunene fører til at protokoller ofte begynner rundt 1890, men eldre materiale kan være innlemmet i prestens arkiv. Dette oppbevares på Statsarkivet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 112ff

Lunds første faste skole, opprettet på Moi i 1860.

I 1889 kom det en ny skolelov og de administrative endringene loven førte med seg er ofte tydelige i arkivene til skolene. Overføringen av myndighet til kommunene fører til at protokoller ofte begynner rundt 1890, men eldre materiale kan være innlemmet i prestens arkiv. Dette oppbevares på Statsarkivet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 112ff

I 1889 kom det en ny skolelov og de administrative endringene loven førte med seg er ofte tydelige i arkivene til skolene. Overføringen av myndighet til kommunene fører til at protokoller ofte begynner rundt 1890, men eldre materiale kan være innlemmet i prestens arkiv. Dette oppbevares på Statsarkivet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 112ff

Tankene om å tilby undervisning ut over den obligatoriske i allmueskolen var til stede alt i skolelova av 1827, men framhaldsskolen ble først lovfestet ved innføring av landsskoleloven i 1889. Kommunestyret kunne nå opprette framhaldsskoler for elever mellom 14 og 18 år. I 1946 kom loven om framhaldsskoler. Framhaldsskolene skulle styres av skolestyret med skoledirektøren som et overtilsyn. Skolestyret skulle også velge en egen nemnd til å føre tilsynet med framhaldsskolene. Den ble kalt for framhaldsskolenemnda eller tilsynsnemnda for framhaldsskolen. Utgiftene til framhaldsskolen ble lagt ut av statskassen, kommunekassen, og for landet, også av fylkeskassen. Framhaldsskolen ble erstattet av treårig ungdomsskole på slutten av 1960-tallet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 116f

I 1889 kom det en ny skolelov og de administrative endringene loven førte med seg er ofte tydelige i arkivene til skolene. Overføringen av myndighet til kommunene fører til at protokoller ofte begynner rundt 1890, men eldre materiale kan være innlemmet i prestens arkiv. Dette oppbevares på Statsarkivet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 112ff