Tildeles verdige trengende i Strand, Rogaland, som ikke får forsorgshjelp. Fortrinnsvis slektninger og de som bor på Idsøe. Legatet ble styrt av Strand formannskap.

Etablert i 1951 som første friundervisning i Rogaland. Til å begynne med et samarbeid mellom Studentersamfundets Fri Undervisning, Stavanger Electro-Staalverk AS og Strand kommune. I starten var kursene i første rekke beregnet for stålverksansatte, men etter hvert ble det også undervist i engelsk, fransk, bokføring, tegning, kunstforståelse, maling, sløyd, søm, esperanto, psykologi, bil- og motorlære, maskinlære og andre yrkeskurs. Friundervisningen tilbudte også deleksamenskurs i ungdomsskolefag og diverse fag på videregående. Gullalderen var på 1970- og 1980-tallet. Oppslutningen sank kraftig etter 2000 og Friundervisningen ble lagt ned i 2011. Kilde: Maaland, Harald, "Friundervisningen - skolen for de voksne", Strand Historielag, 2019.

Til å begynne med ble valgene styrt av statens embetsmenn. På landet stod presten for stortingsvalget og fogden eller lensmannen for kommunevalget. I valgloven av 1896 og lov om manntall og stortingsvalg av 1900 ble det innført valgstyrer i landdistriktene for henholdsvis kommune- og stortingsvalg. Administrasjonsapparatet ved de to valgene var forholdsvis likt, og det ble også brukt ved andre valg og avstemninger (for eksempel i forbudssaken). Valgstyret skulle som regel bestå av lensmannen og formannskapet eller sognets formenn. Etter kommuneloven av 1925 skulle valgstyret opprette lokale stemmestyrer til å lede valgene når de ble holdt på mer enn tre steder i kommunen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 40-49. Universitetsforlaget, 1987

Ifølge formannskapslovene av 1837 skulle det være valgte kommunale styringsorganer både på landet og i byene: Et formannskap og et representantskap som ble valgt hver for seg (Valglovene av 1896 bestemte at formannskapet skulle velges innen representantskapet eller kommunestyret). Mens formannskapet hadde en direkte forløper i byene, var det på landet en helt ny instans. Ordfører og viseordfører ble valg av og blant medlemmene i formannskapet, med en funksjonstid på ett år i kjøpstedene og to år på landet. Formannskapet skulle: 1. På forespørsel gi innstiling ovenfor øvrigheten, 2. Motta, behandle og gi svar på spørsmål som ble reist for det, 3. Søke øvrigheten om det som var nødvendig for kommunens beste, 4. Kontrollere at det ble avgitt regnskap for kommunens kasser, og få det revidert og desidert, og 5. Våke over og ivareta kommunens interesser. Formannskapet skulle legge alle viktige saker frem for representantskapet. Representantskapet var ingen selvstendig besluttende forsamling, formennene møtte og hadde stemmerett også her. Senere (i 1879) ble en del myndighet overført til kommunestyret/representantskapet fra formannskapet. Dette gjaldt valg av ordfører og viseordfører (som fortsatt skulle velges blant formennene) og revisjon og godkjenning av kommunens regnskaper. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

I forbindelse med iverksettingen av Formannskapslovene av 1837 fikk kommunene utstrakt ansvar for utgifter og inntekter i forbindelse med egen drift. På landsbygda var det skolevesenet og fattigstellet som var de største utgiftspostene. Formannskapsloven regnet derfor bare med to kasser, fattigkassen og skolekassen. Etter hvert fikk en også en herredskasse (kommunekasse) som var nødvendig for å dekkede øvrige kommunale utgifter. I tillegg kunne det finnes andre kommunale kasser, som f. eks kirkekasse og veikasse. Hver kasse kunne ha sin egen regnskapsfører, eller en og samme person kunne føre regnskapet for alle eller en del av disse kassene. Der hvor det var flere sognekommuner i en herredskommune var de fleste av de kassene som her er nevnt lagt til sine respektive sognekommuner, bortsett fra herredskassen. Denne spredningen av de kommunale kassene på sognekommunene, gjør at vi ikke kan snakke om en helhetlig kommunekasse før etter at skatteloven av 1882 hadde trådt i kraft. Først med kommuneloven av 1921 kom det bestemmelser om at landkommuner skulle ansette herredskasserer, denne stillingen ble gjerne kombinert med en formannskapssekretærstilling. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Fra slutten av 1930-årene ble det mange steder opprettet ungdomsnemnder for å støtte ungdomsorganisasjoner og arbeidet for uorganisert ungdom. Der det ikke var slike nemnder, lå disse oppgavene til barnevernsnemnda. Mange kommuner oppnevnte også idrettsutvalg, etter at Statens Idrettskontor ble opprettet i 1946. Idrettsutvalget skulle bl.a. arbeide for at kommunen fikk tilstrekkelig med idrettsanlegg og administrere driften av disse. I 1950 ble Statens idrettskontor omorganisert til Statens Ungdoms- og idrettskontor, som i 1953 oppfordret kommunene til å opprette ungdoms- og idrettsutvalg. De gamle ungdomsnemndene og idrettsutvalgene ble dermed erstattet av et utvalg for både idretts- og ungdomssaker. Utvalgets oppgaver var som tidligere, med spesiell vekt på å søke om og fordele midler til de ulike organisasjonene, samt å få stillinger med ansvar for ungdoms- og idrettsarbeidet i kommunene. Fra 1970-årene ble disse utvalgene ikke lenger oppnevnt, og oppgavene ble i stedet lagt til nyopprettede kulturstyrer. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Lov av 3. august 1897 nr. 1 om kirker og kirkegårder gjorde mesteparten av kirkene i Norge kommunale. I samband med denne loven ble det oppretta kommunale kirkefond, kirketilsyn, lønningsfond og lønnsutvalg i kommunene. Disse organa fikk ansvar for alt det kirkelige arbeidet bortsett fra soknearbeid og forkynning. Disse oppgavene fikk de først etter 1920 i forbindelse med innføringa av lov av 3. desember 1920 om sokneråd og soknemøter. 1920-loven ble avløst av en ny lov i 1953 som ikke skapte store endringer på kommunalt plan. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Ifølge friluftsloven av 1957 kunne kommunestyret velge å opprette friluftsnemnd/friluftsråd. Nemnda skulle arbeide for å fremme friluftsformål innen kommunen, men kunne også pålegges andre oppgaver av kommunestyret. Forskrifter for nemndas virksomhet ble gitt av kommunestyret. I 1970-årene ble friluftsnemndas oppgaver lagt til kulturstyret, direkte eller som et underutvalg. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 102f. Universitetsforlaget, 1987.

Grunnlaget for utviklingen av en skoleadministrasjon og et skolevesen på landet ble lagt ved skoleforordningen av 1739 og skoleplakaten av 1741. Plakaten av 1741 erkjente at skolevesenet på landet ikke lot seg bygge ut så raskt som lovgiver hadde tenkt. Sentraladministrasjonen i København måtte kapitulere på en rekke områder i denne saken. Utbyggingen av skolevesenet ble nærmest overlatt til bygdefolket og det tok over hundre år før 1739 intensjonene var gjennomført i hele Norge. Først ved allmueskoleloven av 1860 kom de første signalene om endringer i styringen og organiseringen av skolevesenet på landet. De geistlige embetsmenns sterke innflytelse på skolevesenets utforming ble svekket. Folkestyret ble styrket ved at det kunne opprette tilsynsmenn for skolekretsene og ved at egne kretsmøter kunne fatte visse vedtak. For første gang forpliktet staten seg til å bidra med midler til skolen, avhengig av størrelsen på de lokale bevilgninger. Folkeskoleloven av 1889 fullførte det som skoleloven av 1860 hadde påbegynt. De geistlige embetsmenn hadde utspilt sin rolle, skolestyrets fullmakter ble omfattende, og ved siden av seg fikk de folkevalgte tilsynsutvalg ofte på den enkelte skole og kretsmøter. Bestemmelsen om at presten skulle være ordfører i skolekommisjonen falt bort. Gjennom folkeskoleloven av 1889 fikk det lokale folkestyret en makt og innflytelse i skolen det verken før eller siden har hatt. Presten var ikke lenger selvskreven formann. Mellomkrigs- og etterkrigstidens skoledebatt bar i stor grad preg av enhetsskoletanken. Arbeidet med å gjøre skoler i by og land mer like formet til en viss grad skoleloven av 1936. Først med skoleloven av 1959 slo tanken om enhetsskolen definitivt igjennom. Gjennomføringen av enhetsskoleprinsippet førte til mer sentral styring av utviklingen i skolen på bekostning av det lokale folkestyrets innflytelse. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Strand lærerlag ble stiftet i 1860. Det var lærer og kirkesanger Rasmus Høie som fikk det i stand. Han var den eneste av de 3-4 lærerne i Strand som hadde gått på "seminariet". Laget var så lite at det ikke ble valgt noe styre, men Høie var formann. "Strand lærerforening" hadde etter 1889, da den nye skoleloven kom, møte rundt i de forskjellige skolekretsene. Av og til hadde laget møte sammen med Høle og Forsand lærerlag. "Læraren i krinsen hadde då ein undervisningstime, og etterpå var det ordskifte om faget og undervisningsmåten", heter det i Strand lærarlags innsendte bidrag til boka "Rogaland lærarlag 1850-1950." Og videre: "Sidan tok ein og opp andre emne, og det er vel knapt noko side av kulturlivet vårt som ikkje har vore drøfta i laget. Som døme kan ein nemna skyttarsaka i 1890-åra, då lærarane gjekk inn i skyttarlaget og fram til 1930-åra då det innan lærarlaget vart skipa fredslag." Kilde: "Rogaland Lærarlag 1850-1950", Bryne, 1952.

(I følge møtebok møtte medlemmene i skolestyret i skolenemnda etter skolestyremøte) 1921-lovene gav adgang til å opprette faste eller midlertidige utvalg, styrer og komiteer for å ivareta oppgaver som lå under kommunestyret. Dette kunne være utvalg av ulik art: 17.mai komité, bygdeboknemnd, arkivnemnd, byggekomiteer, jubileumskomiteer, komiteer for å utrede særskilte spørsmål. Utvalgene skulle føre bok over forhandlingene og sende utskrift til kommunestyret. Siden de fungerte etter fullmakt fra og på vegne av kommunestyret, er protokoller, korrespondanse og annet arkivmateriale fra slike utvalg en del av kommunestyrets arkiv. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 37. Universitetsforlaget, 1987.

Tannrøktnemnd Ved skoleloven av 1936 ble det innført fri tannpleie for elevene i byene. På landet var dette tilbudet avhengig om herredet bevilget penger til en slik tjeneste. Lov om folketannrøkt av 1949 bestemte at tannpleien skulle organiseres som fri behandling for barn og ungdom i alderen 6-18 år og den øvrige befolkningen etter fastsatte takster. Fylkene ble delt opp i tannrøktdistrikter som kunne omfatte en eller flere kommuner. Hvert distrikt skulle ha en tannrøktnemnd. Oppnevnelsen av medlemmer ble foretatt av fylkesutvalget i landdistriktene, og av formannskapet i bydistriktene. Folketannrøkten ble imidlertid fylkeskommunal også i bykommunene, da disse kom med i fylkeskommunene i 1964. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

1921-lovene gav adgang til å opprette faste eller midlertidige utvalg, styrer og komiteer for å ivareta oppgaver som lå under kommunestyret. Dette kunne være utvalg av ulik art: 17.mai komité, bygdeboknemnd, arkivnemnd, byggekomiteer, jubileumskomiteer, komiteer for å utrede særskilte spørsmål. Utvalgene skulle føre bok over forhandlingene og sende utskrift til kommunestyret. Siden de fungerte etter fullmakt fra og på vegne av kommunestyret, er protokoller, korrespondanse og annet arkivmateriale fra slike utvalg en del av kommunestyrets arkiv. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 37. Universitetsforlaget, 1987.