Til å begynne med ble valgene styrt av statens embetsmenn. På landet stod presten for stortingsvalget og fogden eller lensmannen for kommunevalget. I valgloven av 1896 og lov om manntall og stortingsvalg av 1900 ble det innført valgstyrer i landdistriktene for henholdsvis kommune- og stortingsvalg. Administrasjonsapparatet ved de to valgene var forholdsvis likt, og det ble også brukt ved andre valg og avstemninger (for eksempel i forbudssaken). Valgstyret skulle som regel bestå av lensmannen og formannskapet eller sognets formenn. Etter kommuneloven av 1925 skulle valgstyret opprette lokale stemmestyrer til å lede valgene når de ble holdt på mer enn tre steder i kommunen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 40-49. Universitetsforlaget, 1987

Ifølge formannskapslovene av 1837 skulle det være valgte kommunale styringsorganer både på landet og i byene: Et formannskap og et representantskap som ble valgt hver for seg (Valglovene av 1896 bestemte at formannskapet skulle velges innen representantskapet eller kommunestyret). Mens formannskapet hadde en direkte forløper i byene, var det på landet en helt ny instans. Ordfører og viseordfører ble valg av og blant medlemmene i formannskapet, med en funksjonstid på ett år i kjøpstedene og to år på landet. Formannskapet skulle: 1. På forespørsel gi innstiling ovenfor øvrigheten, 2. Motta, behandle og gi svar på spørsmål som ble reist for det, 3. Søke øvrigheten om det som var nødvendig for kommunens beste, 4. Kontrollere at det ble avgitt regnskap for kommunens kasser, og få det revidert og desidert, og 5. Våke over og ivareta kommunens interesser. Formannskapet skulle legge alle viktige saker frem for representantskapet. Representantskapet var ingen selvstendig besluttende forsamling, formennene møtte og hadde stemmerett også her. Senere (i 1879) ble en del myndighet overført til kommunestyret/representantskapet fra formannskapet. Dette gjaldt valg av ordfører og viseordfører (som fortsatt skulle velges blant formennene) og revisjon og godkjenning av kommunens regnskaper. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

1921-lovene gav adgang til å opprette faste eller midlertidige utvalg, styrer og komiteer for å ivareta oppgaver som lå under kommunestyret. Dette kunne være utvalg av ulik art: 17.mai komité, bygdeboknemnd, arkivnemnd, byggekomiteer, jubileumskomiteer, komiteer for å utrede særskilte spørsmål. Utvalgene skulle føre bok over forhandlingene og sende utskrift til kommunestyret. Siden de fungerte etter fullmakt fra og på vegne av kommunestyret, er protokoller, korrespondanse og annet arkivmateriale fra slike utvalg en del av kommunestyrets arkiv. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 37. Universitetsforlaget, 1987. Generalplanutvalgene utarbeider og oppdaterer planer for hvordan grunnarealet i en kommune skal nyttes. Generalplanutvalgene er forløper for kommuneplanutvalgene. I Plan- og bygningslovens § 20-4 heter det: “Kommunene skal utføre en løpende kommuneplanlegging med sikte på å samordne den fysiske, økonomiske, estetiske og kulturelle utviling innenfor sine områder.”

De første kommunale arbeidsformidlingskontorene ble opprettet i de største byene omkring århundreskiftet. Virksomheten ved de kommunale arbeidskontorene ble regulert ved arbeidsformidlingsloven av 1906. Lov av 24.juni 1938 nr 8 om arbeidsledighetstrygd opprettet arbeidsledighetsnemnder i alle kommuner. Nemndas viktigste oppgave var å fremme sysselsettingen i kommunen. Ifølge Sysselsettingsloven av 1947 skulle hver kommune ha en arbeidsnemnd (tidligere arbeidsledighetsnemnd) som i samarbeid med Arbeidsdirektoratet og fylkesarbeidsnemnda skulle arbeide for jevn og tilstrekkelig sysselsetting i kommunen. Nemnda skulle ha tilsynet med arbeidsformidling og yrkesveiledning, dersom ikke egen tilsynsnemnd tok seg av disse oppgavene. Dessuten overtok nemnda de oppgaver som loven om arbeidsledighetstrygd hadde lagt til arbeidsledighetsnemnda. Endringslov 2. juni 1960 bestemte at staten skulle organisere offentlig arbeidsformidling og yrkesrettledning. Departementet opprettet distriktskontorer og fastsatte hvordan formidlingstjenesten skulle organiseres i de enkelte kommuner og i distriktet. For hvert arbeidsformidlingsdistrikt skulle det opprettes en arbeids- og tiltaksnemnd. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

1921-lovene gav adgang til å opprette faste eller midlertidige utvalg, styrer og komiteer for å ivareta oppgaver som lå under kommunestyret. Dette kunne være utvalg av ulik art: 17.mai komité, bygdeboknemnd, arkivnemnd, byggekomiteer, jubileumskomiteer, komiteer for å utrede særskilte spørsmål. Utvalgene skulle føre bok over forhandlingene og sende utskrift til kommunestyret. Siden de fungerte etter fullmakt fra og på vegne av kommunestyret, er protokoller, korrespondanse og annet arkivmateriale fra slike utvalg en del av kommunestyrets arkiv. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 37. Universitetsforlaget, 1987.

Med folkeregisterloven av 1905 fikk kommunene adgang til å opprette register over innbyggerne. Loven ga anledning til å holde årlige folketellinger. Under okkupasjonen 1940-1945 ble det gitt en rekke ordrer om folkeregistrering. Ordrene førte til at alle kommunene fikk egne folkeregisterkontor. Først ved lov av 15. november 1946 ble ordninga med kommunale folkeregister legalisert. Folkeregistra var kommunale til utgangen av 1964. Fra 1. januar 1965 gikk de ved lovendring av 1963 over til staten og ble lagt under Skattedirektøren. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 50-51. Universitetsforlaget, 1987.

Forsyningsnemnder i alle landets kommuner ble opprettet etter lov 9. juni 1939. Loven trådte i kraft 25. august 1939. Forskrifter 29. august 1939 om kommunale forsyningsnemnder bestemte at kommunestyret kunne velge særnemnder til å ta seg av den enkelte av de oppgaver som var lagt til forsyningsnemndene (f.eks. vedutvalg, skotøynemnder, oljenemnder o.l.). Forsyningsnemndene skulle holde seg informert om alt som var av betydning for forsyningen av matvarer, brensel, forstoffer og andre nødvendighetsvarer. De kommunale forsyningsnemndene ble av beredskapsmessige hensyn opprettholdt etter krigen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Provisorisk anordning av 22. desember 1939 bestemte at det kunne opprettes lokale nemnder til hjelp ved evakuering. Dette ble opprettholdt i provisorisk anordning av 22. april 1940 og midlertidig lov av 1947. I medhold av dette ble det i krigs- og etterkrigsårene bl.a. opprettet evakuerings-, tilflyttings og innkvarteringsnemnder. Disse samarbeidet med den kommunale husfordelingsnemnda som sto for rekvirering av nødvendige husrom innen kommunen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 297. Universitetsforlaget, 1987.

Forsorg i anstalter var lenge et rent byfenomen. På landsbygda var det legdsystemet som var dominerende. På slutten av 1800-tallet begynte også land kommuner å opprette fattighus samtidig som legdsystemet gikk i oppløsning. Fattigvesenet i enkelte bygder kjøpte gårder, kalt fattiggårder, eller kommunegårder, fattigarbeidshus eller legdsgårder. Fattiggårdene var oppbevaringsanstalter for alle typer fattige: Åndssvake, sinnssyke, alkoholikere, vanføre, foreldreløse barn og gamle. Ved siden av å fungere som oppbevaringsanstalter, tok de sikte på å oppdra beboerne til arbeidsomhet og morals vandel. Fattigloven av 1900 bestemte at trengende skulle forsørges i pleie- eller arbeidshjem, ved understøttelse i hjemmet eller ved innleggelse på sykehus. Folk som hadde behov for midlertidig hjelp, kunne henvises til arbeidshjem, dersom de var arbeidsføre. I tiden fram mot første verdenskrig ble fattiggårdene og arbeidshjemmene supplert med, omgjort til eller erstattet av gamlehjem og pleiehjem, der barn og arbeidsføre stort sett var skilt ut. Gamlehjemmene var i første rekke beregnet for eldre som var oppegående og selvhjulpne, men som hadde behov for å slippe husstell og å få et visst tilsyn. Pleiehjemmene var en mellomting mellom gamlehjem og sykehus for pasienter som trengte stadig pleie og tilsyn. Gamle- og pleiehjemmene var dels kommunale, dels private eller drevet av veldedige organisasjoner. I de senere år har de skiftet navn til aldershjem og sykehjem. De kommunale gamle- og pleiehjem var underlagt et styre valgt av kommunen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 140 - 141. Universitetsforlaget, 1987.