I 1809 ble Det kongelige selskap for Norges Vel stiftet. Det gikk straks i gang med å opprette sogneselskaper som skulle arbeide for opplysning og sedelighet, og bl.a. danne utlånsbiblioteker. Det ble også organisert større allmuebiblioteker. I 1837 var det registrert 185 boksamlinger i Norge. Fra 1830-40 årene begynte staten å gi tilskudd til bibliotekene. Dette gjaldt særlig kommunale biblioteker hvor kommunestyret var styre for biblioteket. Til 1886 var også presten medlem av boksamlingsstyrene. Framveksten av folke- og skoleboksamlinger gikk jevnt til omkring 1920, da stanset utviklingen pga. økonomiske vansker i kommunene. Da den første bibliotekloven ble vedtatt i 1935 bar den preg av dette. Den var forsiktig med å komme med nye og dyre pålegg. Loven var en rammelov som gav bestemmelser om statstilskudd til folke- og skoleboksamlinger som fylte visse betingelser. Folkebiblioteket måtte eies av en kommune, utlånet skulle være gratis og det skulle være tilsatt bibliotekar. Normalt skulle det bare gis tilskudd til en boksamling i hver kommune. Bibliotekloven av 1935 ble avløst av en ny biblioteklov i 1949. Denne loven var vedtatt i 1947. Denne loven gjorde det for første gang obligatorisk for alle kommuner å ha en folkeboksamling. 1947-loven ble stående til 1972 da den ble avløst av bibliotekloven av 1971. denne loven hjemlet at kulturstyret kunne fungere som bibliotekstyre. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, side 100f.

Det kommunale fattigstellet sprang ut av det lokale fattigkommisjonssystemet som ble etablert i landets stift på 1700-tallet. Sentralt i dette sto presten, lensmannen og "2 af de bedste Sognemænd". Legd var et viktig virkemiddel i dette systemet. Legd var en måte å forsørge fattige på. Det kunne være huslegd som årslegd eller omgangslegd, varelegd f.eks. som korn eller pengelegd. De som ikke tilhørte bondestanden skulle bidra etter evne. Den enkelte fattigkommisjon kunne også ofte ilegge bøter og til en viss grad utligne skatter. Formannskapsloven opprettet det såkalte kombinerte formannskapet, skole- og fattigformannskap. 1837-ordningen sto ved lag til 1846, da fattigloven av 1845 trådte i kraft. Denne loven gav klare retningslinjer for føring av protokoller. Eldre arkivsaker må søkes i prestens arkiver. 1845-loven bestemte at fattigstyret skulle bestå av presten og det antall medlemmer formannskapet bestemte. Fattigstyret skulle sette opp budsjett, fordele understøttelse (legd, naturalia, penger) og se til at vedtak ble effektuert. Også etter 1845 kunne fattigstyrer på landet utligne skatt. I 1863 kom en ny fattiglov som skapte en del endringer i fattigstellet. Bl.a. ble betingelsene for å motta fattigstøtte innskjerpet, det ble opprettet egne kommunale ligningskommisjon for fattigskatt, m.m. I forbindelse med fattigloven av 1900 faller legdsystemet bort, men fortsatt besto fattigstyret av presten og medlemmer valgt av formannskapet. Lederen var nødvendigvis ikke presten. Bestemmelsene i fattigloven av 1900 ble med relativt få endringer stående til lov om sosial omsorg kom i 1964. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Husbanken ble opprettet i 1946, og den lånetilbud kom i tillegg til Småbruk- og Boligbankens. En viss samordning fant likevel sted. Husbankloven av 1946 fastslo at Husbankens oppgave var å gi lån til nye boliger og å finansiere gjenreisingen etter krigen. Bankens virksomhet ble ledet av e t hovedstyre med sete i Oslo. I de øvrige landsdelene ble det opprettet avdelingskontorer under ledelse av avdelingsstyrer. De enkelte kommunestyrer skulle velge en husnemnd. Kommunestyret kunne bestemme at småbruks- og/eller bolignemnda, eller et eget boligråd, skulle fungere som husnemnd. Husnemndas oppgave var å vurdere lånesøknader og byggeplaner og gi sin uttalelse. Søknader nemnda godkjente sendte den videre til takstnemnda, som ga si uttalelse sammen med en forhåndstakst. Kommunestyret ga til slutt sin uttalelse om lånesøknaden og eventuelle tilsagn om kommunal støtte. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Før Lov om alderstrygd 16. juli 1936 ble det ofte opprettet egne alderstrygdenemnder av egne kommunale alderstrygdeordninger. Administrasjonen ble vanligvis lagt under trygdestyret som var oppnevnt av kommunestyret. Staten ga ikke støtte til de kommunale trygdeordningene, og utgiftene måtte hvert år bevilges av kommunestyret. Alderstrygdloven slo fast at det skulle opprettes en alderstrygdenemnd i hver kommune, der trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Kommunestyret kunne vedta at det skulle ansettes en lønnet forretningsfører. Trygdestyret skulle lede administrasjonen av alderstrygd i kommunen og føre tilsyn med trygden. Trygdenemnda sine avgjørelser kunne ankes inn for trygdestyret. Alderstrygdloven av 1957 bestemte av Rikstrygdeverket skulle være sentralstyre for alderstrygden. Barnetrygdeloven av 1946 bestemte at alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. De eldste trygdearkivene går tilbake til 1895, da ble ulykkesforsikring for arbeidere opprettet ved ulykkesforsikringsloven av 1894. Dette er arkivene etter Riksforsikringsanstaltens lokale tilsynsmenn. Tilsynsmennene førte journal og kopibok i tillegg til regnskap over inn- og utbetalinger. Ulykkesforsikringsloven av 1908 bestemte at det skulle føres manntall over alle personer eldre enn 15 år som drev næring ved saltvannsfiskeri eller ved fangst av dyr i havet. Det kom også en forskrift som gav nærmere retningslinjer for føring av fiskermanntall. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161 I påvente av at alderstrygden skulle bli lovfestet opprettet mange kommuner egne alderstrygdordninger. Disse trygdeordningene ble ledet av et trygdestyre oppnevnt av kommunestyret. I forbindelse med innføringen av alderstrygdloven i 1936 kom det pålegg om at den enkelte kommune skulle opprette en alderstrygdnemnd hvor trygdestyret oppnevnte formannen og kommunestyret de øvrige medlemmene. Trygdenemnda skulle lede administrasjonen av alderstrygden i kommunen og føre tilsyn med trygden. I 1946 ble det også bestemt at denne alderstrygdnemnda også skulle være barnetrygdnemnd. Etter alderstrygdloven overtok staten mer og mer av alt som hadde med trygdestell å gjøre. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene.", Universitetsforlaget, 1987, s. 161

Ble opprettet av staten i 1895, skiftet navn til Rikstrygdeverket omkring 1930 Sykeforsikringsloven av 1909 bestemte at det skulle opprettes en eller flere offentlige sykekasser (kretssykekasser) i den enkelte kommune. Kretssykekassene skulle ledes av et styre valgt av og blant kretssykekassens stemmeberettigede medlemmer, innskuddspliktige arbeidsgivere og av kommunestyret. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Forsorg i anstalter var lenge et rent byfenomen. På slutten av 1800-tallet begynte også landkommuner å opprette fattighus, samtidig som legdssystemet gikk i oppløsning. Fattigvesenet i enkelte bygder kjøpte gårder, kalt fattiggårder eller kommunegårder, fattigarbeidshus og legdsgårder. Fattiggårdene var oppbevaringsanstalter for alle typer fattige: åndssvake, sinnssyke, alkoholikere, vanføre, foreldreløse barn og gamle. Ved siden av å fungere som oppbevaringsanstalter, tok de sikte på å oppdra beboerne til arbeidsomhet og moralsk vandel. Kilde: Mykland og Masdalen: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene. Universitetsforlaget 1987, side 140.

I tiden frem mot første verdenskrig ble fattiggårdene og arbeidshjemmene supplert med, omgjort eller erstattet av aldershjem og pleiehjem. Gamlehjemmene var for eldre som var oppegående og selvhjulpne, men som hadde behov for å slippe husstell og å få et visst tilsyn. Pleiehjemmene var en mellomting mellom gamlehjem og sykehus for pasienter som trengte stadig pleie eller tilsyn. Gamle- og pleiehjemmene var dels kommunale, dels private eller drevet av veldedige organisasjoner. De var underlagt et styre valgt av kommunen. I den senere tid har de skiftet navn til aldershjem og sykehjem. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987: 141.

De første kommunale husmorvikarstillingene ble opprettet i slutten av 1940-årene. I 1949 fastsatte departementet en normalplan for husmorvikarvirksomhet. Planen bestemte at den enkelte kommune skulle ha en husmorvikarnemnd som skulle fungere som et rådgivende og sakkyndig organ for kommunen i alle spørsmål vedrørende husmorvikarenes virksomhet. Departementet for familie- og forbrukssaker fastsatte 15. mai 1959 retningslinjer for husmorvikarvirksomhet og hjemmesykepleie. Retningslinjene bestemte at i kommuner som hadde husmorvikarer skulle kommunestyret eller formannskapet velge en nemnd til å lede denne virksomheten. Helserådet og trygdekassen pekte ut en representant hver til nemnda. Der hvor det var opprettet husmorvikarnemnd tidligere burde denne opprettholdes og evt. utvides i samsvar med de nye retningslinjene. Hjemmesykepleie kom nå også inn under nemndas ansvarsområde. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Forbrukernemnda behandler saker vedrørende forbrukerspørsmål og avgir uttalelse til kommunestyret. Nemnda velges av kommunestyret for valgperioden blant kommunens innbyggere. Nemnda behandler og avgir uttalelse i alle saker som har betydning for kommunens innbyggere i et forbrukerperspektiv, med særlig vekt på: marked og konkurranse kvalitet tilgjengelighet miljø forbruksnivå økonomi forholdet mellom offentlig og privat sektor. Evt. skiller mellom forbrukernemnda og heimstellnemnda har vi ikke klart å finne. Kilde: Google.no

Barnevernsloven trådte i kraft 1. juli 1954, og avløste dermed Vergerådsloven av 1896, Pleiebarnsloven av 1905, deler av Barneforsorgsloven av 1915 og midlertidig lov av 1947. I hver kommune skulle det nå opprettes en barnevernsnemnd, valgt av kommunestyret, til å utføre de tiltak som loven påbød. Disse vernetiltakene skulle beskytte barn under 18 år som ikke fikk den omsorg, pleie eller behandling det hadde krav på. Særskilte tiltak kunne også være påkrevd på grunn av barnets manglende tilpasning til omgivelsene. Dersom disse tiltakene ikke var tilstrekkelige, kunne nemnda overta omsorgen for barnet og plassere det hos fosterforeldre, i godkjent barnehjem eller annen omsorgs- eller opplæringsinstitusjon. Barnevernsnemnda skulle føre tilsyn med fosterbarn under 18 år og kommunens barnevernsinstitusjoner. I enkelte tilfeller kunne nemndas vedtak bringes inn for fylkesmannen og derfra videre til departementet. Fylkesmannen hadde ansvar for å føre tilsyn med barnevernsvirksomheten. Etter endringslov av 1964 ble noen av barnevernsoppgavene samordnet av sosialstyret i kommunen. Minst ett medlem av barnevernsnemnda skulle samtidig være medlem av sosialstyret. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Historikk Etter pålegg fra to kongelige resolusjoner av 1831 ble «Sunnhetskommisjoner» opprettet av amtmennene i de enkelte kjøpsteder, ladesteder og prestegjeld. Slike kommisjoner ble som regel opprettet ad hoc i forbindelse med varsel om eller utbrudd av f.eks. kolera eller lepra. I 1860 ble permanente kommunale sunnhetskommisjoner opprettet gjennom den såkalte Sunnhetsloven. Samtidig ble de slått sammen med karantenekommisjonene, som hadde eksistert siden 1848. De nye kommisjonene fikk et overordnet ansvar for helsearbeidet i sitt distrikt, og drev sin virksomhet under administrasjon av stedets offentlige lege, stadslegen i byen og distriktslegen på landet. De viktigste tiltak ble i første omgang satt i verk mot spredning av epidemiske og smittsomme sykdommer. Fra 1905 skiftet sunnhetskommisjonene navn til helseråd. Helsevesenet lå direkte under amtmennene fram til 1912. De offentlig ansatte legene hadde både statlige og kommunale oppgaver. Den kommunale virksomheten økte betydelig i løpet av 1900-tallet. I 1984 trådte Lov om helsetjeneste i kommunene («Kommunehelsetjenesteloven») i kraft. Nå ble kommunene ansvarlig for helsetjenester, og de statlige distriktslegestillingene ble til kommunale stillinger («kommuneleger»). Oppgaven som statens tilsynsutøver ble overtatt av fylkeslegen. Finansieringen av helsetjenesten ble delt opp mellom staten og kommunene. I 2012 ble Kommunehelsetjenesteloven erstattet av Helse- og omsorgstjenesteloven. Dermed ble det juridiske skillet mellom helse- og omsorgstjenester opphevet. Betegnelsen på de helseadministrative enhetene varierer fra kommune til kommune og i tidens løp. «Helsekontoret», «Helse- og sosialetaten» eller «Helse og omsorg» er de vanligste navnene i dag. Arkivmaterialet Arkiv etter administrasjonen av helsetjenestene i Rogaland fram til 1984 oppbevares hovedsakelig ved Statsarkivet i Stavanger. Det finnes unntak – som for eksempel en del vaksinasjonskort, tuberkulosekort og jordmorprotokoller – som er hos IKA Rogaland. Arkiv etter den kommunale helseadministrasjonen, det vil si etter 1984, er oppbevart ved IKA Rogaland eller ligger fortsatt i kommunene. Videre lesning Bahus, Marianne K. (2013): «Helse- og omsorgstjenesteloven». I: Store norske leksikon (https://snl.no/helse-_og_omsorgstjenesteloven); Molven, Olav (2014): «Kommunehelsetjenesteloven». I: Store norske leksikon (https://snl.no/kommunehelsetjenesteloven); Mykland, Liv og Masdalen, Kjell Olav (1987): Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene. Oslo: Universitetsforlaget, s. 168-195.

1921-lovene gav adgang til å opprette faste eller midlertidige utvalg, styrer og komiteer for å ivareta oppgaver som lå under kommunestyret. Dette kunne være utvalg av ulik art: 17.mai komité, bygdeboknemnd, arkivnemnd, byggekomiteer, jubileumskomiteer, komiteer for å utrede særskilte spørsmål. Utvalgene skulle føre bok over forhandlingene og sende utskrift til kommunestyret. Siden de fungerte etter fullmakt fra og på vegne av kommunestyret, er protokoller, korrespondanse og annet arkivmateriale fra slike utvalg en del av kommunestyrets arkiv. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 37. Universitetsforlaget, 1987.