Forsorg i anstalter var lenge et rent byfenomen. På landsbygda var det legdsystemet som var dominerende. På slutten av 1800-tallet begynte også land kommuner å opprette fattighus samtidig som legdsystemet gikk i oppløsning. Fattigvesenet i enkelte bygder kjøpte gårder, kalt fattiggårder, eller kommunegårder, fattigarbeidshus eller legdsgårder. Fattiggårdene var oppbevaringsanstalter for alle typer fattige: Åndssvake, sinnssyke, alkoholikere, vanføre, foreldreløse barn og gamle. Ved siden av å fungere som oppbevaringsanstalter, tok de sikte på å oppdra beboerne til arbeidsomhet og morals vandel. Fattigloven av 1900 bestemte at trengende skulle forsørges i pleie- eller arbeidshjem, ved understøttelse i hjemmet eller ved innleggelse på sykehus. Folk som hadde behov for midlertidig hjelp, kunne henvises til arbeidshjem, dersom de var arbeidsføre. I tiden fram mot første verdenskrig ble fattiggårdene og arbeidshjemmene supplert med, omgjort til eller erstattet av gamlehjem og pleiehjem, der barn og arbeidsføre stort sett var skilt ut. Gamlehjemmene var i første rekke beregnet for eldre som var oppegående og selvhjulpne, men som hadde behov for å slippe husstell og å få et visst tilsyn. Pleiehjemmene var en mellomting mellom gamlehjem og sykehus for pasienter som trengte stadig pleie og tilsyn. Gamle- og pleiehjemmene var dels kommunale, dels private eller drevet av veldedige organisasjoner. I de senere år har de skiftet navn til aldershjem og sykehjem. De kommunale gamle- og pleiehjem var underlagt et styre valgt av kommunen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 140 - 141. Universitetsforlaget, 1987.

Forsorg i anstalter var lenge et rent byfenomen. På landsbygda var det legdsystemet som var dominerende. På slutten av 1800-tallet begynte også land kommuner å opprette fattighus samtidig som legdsystemet gikk i oppløsning. Fattigvesenet i enkelte bygder kjøpte gårder, kalt fattiggårder, eller kommunegårder, fattigarbeidshus eller legdsgårder. Fattiggårdene var oppbevaringsanstalter for alle typer fattige: Åndssvake, sinnssyke, alkoholikere, vanføre, foreldreløse barn og gamle. Ved siden av å fungere som oppbevaringsanstalter, tok de sikte på å oppdra beboerne til arbeidsomhet og morals vandel. Fattigloven av 1900 bestemte at trengende skulle forsørges i pleie- eller arbeidshjem, ved understøttelse i hjemmet eller ved innleggelse på sykehus. Folk som hadde behov for midlertidig hjelp, kunne henvises til arbeidshjem, dersom de var arbeidsføre. I tiden fram mot første verdenskrig ble fattiggårdene og arbeidshjemmene supplert med, omgjort til eller erstattet av gamlehjem og pleiehjem, der barn og arbeidsføre stort sett var skilt ut. Gamlehjemmene var i første rekke beregnet for eldre som var oppegående og selvhjulpne, men som hadde behov for å slippe husstell og å få et visst tilsyn. Pleiehjemmene var en mellomting mellom gamlehjem og sykehus for pasienter som trengte stadig pleie og tilsyn. Gamle- og pleiehjemmene var dels kommunale, dels private eller drevet av veldedige organisasjoner. I de senere år har de skiftet navn til aldershjem og sykehjem. De kommunale gamle- og pleiehjem var underlagt et styre valgt av kommunen. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 140 - 141. Universitetsforlaget, 1987.

Det var først på 1930-tallet at det ble etablert en egen alkoholistomsorg i Norge. Edruskapsloven av 1932 trådte ikke i kraft før 1. juli 1939. Inntil videre gjaldt derfor midlertidig lov av 24. juni 1933 om edruskapsnemnder. Denne loven hadde bestemmelser om at kommunestyret kunne opprette en edruskapsnemnd. I kommuner hvor slike nemnder ikke ble opprettet skulle fattigstyret ta seg av de oppgavene som loven ellers la til edruskapsnemndene. 1933-loven fikk relativt liten betydning for organiseringen av en selvstendig alkoholistomsorg i norske kommuner. Først ved endringslov av 26. mai 1939 nr. 4 ble det fortgang i etablering av edruskapsnemnder i kommunene. Denne loven bestemte at det skulle være edruskapsnemnder i alle kommuner. Det var by- eller herredsdommer som ledet nemndas forhandlinger når det skulle vedtas tvangstiltak ovenfor misbrukere. Nemndas oppgave var å arbeide for bedring av edruskapen i kommunen. Det var en trinnvis pakke av virkemidler nemnda kunne sette inn mot missbrukeren hvis undersøkelsene av omstendighetene omkring missbruket tilsa at man burde gripe inn. Første trinn var frivillige forebyggende tiltak under oppsyn, deretter å sette forvaltningen av missbrukerens økonomiske midler over til en annen person i to år. Førte heller ikke dette fram kunne man tvangsplassere missbrukeren ved et kursted i inntil to år. Nemndas kjennelser kunne ankes til Høyesterett. Nemnda kunne også bevilge en del midler. I 1964 ble det ved lov bestemt at edruskapssaker skulle samordnes med annet sosialt arbeide i kommunen og legges under sosialstyret. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, side 138 og 153ff.

De første kommunale husmorvikarstillingene ble opprettet i slutten av 1940-årene. I 1949 fastsatte departementet en normalplan for husmorvikarvirksomhet. Planen bestemte at den enkelte kommune skulle ha en husmorvikarnemnd som skulle fungere som et rådgivende og sakkyndig organ for kommunen i alle spørsmål vedrørende husmorvikarenes virksomhet. Departementet for familie- og forbrukssaker fastsatte 15. mai 1959 retningslinjer for husmorvikarvirksomhet og hjemmesykepleie. Retningslinjene bestemte at i kommuner som hadde husmorvikarer skulle kommunestyret eller formannskapet velge en nemnd til å lede denne virksomheten. Helserådet og trygdekassen pekte ut en representant hver til nemnda. Der hvor det var opprettet husmorvikarnemnd tidligere burde denne opprettholdes og evt. utvides i samsvar med de nye retningslinjene. Hjemmesykepleie kom nå også inn under nemndas ansvarsområde. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

De første kommunale husmorvikarstillingene ble opprettet i slutten av 1940-årene. I 1949 fastsatte departementet en normalplan for husmorvikarvirksomhet. Planen bestemte at den enkelte kommune skulle ha en husmorvikar- elle rhusstellnemnd som skulle fungere som et rådgivende og sakkyndig organ for kommunen i alle spørsmål vedrørende husmorvikarenes virksomhet. Departementet for familie- og forbrukssaker fastsatte 15. mai 1959 retningslinjer for husmorvikarvirksomhet og hjemmesykepleie. Retningslinjene bestemte at i kommuner som hadde husmorvikarer skulle kommunestyret eller formannskapet velge en nemnd til å lede denne virksomheten. Helserådet og trygdekassen pekte ut en representant hver til nemnda. Der hvor det var opprettet husmorvikarnemnd tidligere burde denne opprettholdes og evt. utvides i samsvar med de nye retningslinjene. Hjemmesykepleie kom nå også inn under nemndas ansvarsområde. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Ved vergerådsloven av 1896, som trådte i kraft i 1900, ble ansvaret for forsømte barn overlatt til vergerådet. I medhold av vergerådsloven av 1896 skulle det i hver kommune opprettes et vergeråd til å administrere loven. Vergerådsloven bestemte at barn som ikke var fylt 16 år kunne settes bort hos fosterforeldre, i barnehjem, skolehjem eller lignende institusjoner dersom barnet hadde begått straffbar handling, ble mishandlet eller forsømt av foreldrene, eller barnets oppførsel var av en slik karakter at hjem eller skole ikke maktet å fylle oppdragerrollen. Vergerådsloven av 1896 fikk små endringer i 1907 og 1930, ut over dette ble den stående uendret fram til 1954 da den ble avløst av barnevernsloven av 1954. Arkivet fra barnevernsnemnda i Egersund inneholder materialet fra perioden 1946 til 1964. Dateringen av ytterårene er usikker. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Omorganiseringen av alkoholomsetningen åpnet en gullgruve for ladestedet. I mai 1871 ble det vedtatt en lov som ga bystyrene anledning til å overdra salget av brennevin til samlag. Vedtektene for Egersunds samlag fikk kgl. godkjenning i 1874. Samlagets var et aksjeselskap, men aksjene ga slik som bestemt, bare aksjeeiere avkastning av innskudd kapital. Kommunen derimot håvet inn penger fra samlaget som øyeblikkelig ble en av ladestedets store og stabile skatteytere. Eventuelle overskudd skulle gå til allmennyttigre formål. Samlagets fortjenester ble kommunens nye inntektskilden som åpnet veien for å få bygd vannverket og sykehuset. I 1879 gjorde bystyret vedtak om å kjøpe tomta på Damsgård for kr. 1.500. Byens politikere viste til billig grunn og behov for sysselsetting for arbeidsløse da de gikk i gang med sykehusprosjektet. I 1880 får Egersund ferdig sykehuset. Samme året fastsetter formannskapet reglement for sykehuset. Sykehusdriften ble finansiert av dagpenger fra pasientene. Sykehuset ble ombygd i 1921. Driften fortsatte til 1974, da kom det et nytt sykehus på Lagård. Ved kommunesammenslåing ved årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune. Dateringen av arkivskaperens ytterårene er usikker.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Den alminnelige bygningsloven av 1845 ble gjort gjeldende for alle landets kjøpsteder og ladesteder som ikke hadde særskilt bygningslov. Denne bygningsloven gjaldt også for et byggebelte på 75 alen rundt byene, dette ble utvidet til 200 m i bygningsloven av 1896. I 1845-loven heter det at den enkelte by skulle ha en bygningskommisjon hvor politimesteren og stadskonduktøren var medlemmer. Det skulle videre opprettes en reguleringskommisjon som skulle bestå av bygningskommisjonens medlemmer, magistraten og så mange formenn som formannskapet bestemte. Der hvor det var tilsatt stadskonduktør (stadsingeniør) skulle denne føre tilsyn med at lovens bestemmelser ble fulgt. Bygningsloven av 1896 gjorde mindre endringer i kommisjonens sammensetting, bl.a. ble sunnhetskommisjonens ordfører medlem. Det kom også pålegg tilsetting av stadskonduktør og bygningsinspektør. Bygningsloven av 1924 trådte i kraft 1. januar 1929. Loven gjalt alle landets byer og et bebyggelsesbelte på 200 m. utenfor bygrensen. Med denne loven fikk kommunene et nytt organ, bygningsrådet, som avløste bygningskommisjonen og reguleringskommisjonen. Rådet ble sammensatt av politimester (lensmann), helserådets ordfører, brannsjefen, bygningsjefen, reguleringssjefen, samt et tilsvarende antall medlemmer valgt av bystyret. Bygningsrådet skulle delta i behandlingen av vedtekter, dispensasjoner, anker og byplaner. Det skulle gi bygningstillatelser og se til at gjeldende bestemmelser ble overholdt. I tillegg hadde også kommunestyret en del funksjoner knyttet til den tekniske saksbehandlingen. Kommunestyret hadde også ansvar for at det ble opprettet en nødvendig teknisk administrasjon. Denne ble vanligvis lagt til byingeniøren. Først i 1965 ble det gitt en felles bygningslov for hele landet. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune. Dateringen av arkivskaperens ytterårene er usikker.

Havneforvaltning har tradisjonelt vært et statlig anliggende, men virksomheten har også en lokal side. Etter forordning av 1735 og havneloven av 1827 skulle havnestellet ledes av en lokal havnekommisjon. 1827 loven sa at kommisjonen skulle bestå av magistraten, politimesteren, overlosen og to sjøkyndige borgere oppnevnt av magistraten og de eligerte menn. Men det var først en endringslov av 1842 og havneloven av 1857 som skulle få betydning for etablering av kommunale havnevesen i byer. Denne lovgivningen er preget av etableringen av det kommunale selvstyret etter 1837. I 1857 loven heter det at de sjøkyndige skulle velges blant stedets innbyggere. Havnekommisjonen skulle også sette opp havnas budsjett og forelegge dette for formannskapet i kommunen. Havneloven av 1894 bestemte at byer skulle ha eget havnestyre hvor kommunestyret kunne velge inn til fire medlemmer, hvor av minst to sjøkyndige. Omfattet havnedistriktet deler av omliggende landkommuner, kunne formannskapet der velge inntil to representanter i byens havnestyre. I havneloven av 1933 ble den kommunale representasjonen i havnesyret styrket ytterligere. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 224 - 231. Universitetsforlaget, 1987.

Med hensyn til brannvern i kommunene gjaldt forordningen av 1767 med endringslov av 1854 fram til 1909, da brannloven av 1908 trådte i kraft. Loven omfattet alle landets byer med eget bystyre. Den kunne også gjøres gjeldende for byggebeltet og forsteder rundt byene. Brannstyrets oppgave var bl.a. å påse at bestemmelsene i lov og reglement ble overholdt, tilsette befal i det borgerlige brannkorps, gi uttalelser til formannskapet i saker vedrørende brannvesenet, og å legge fram forslag til brannvesenets budsjett. Brannstyret kunne gi påbud om foranstaltninger som var nødvendige for å forhindre brann, og det kunne forby bruk av rom til boliger når disse var særlig utsatt for brannfare. Forøvrig fastsatte kommunestyret/bystyret reglement for brannvernet etter brannstyrets innstilling. En gang årlig skulle feiermesteren holde brannsyn for å ivareta brannsikkerheten. Tilsvarende tilsynsoppgaver hadde feiermesteren ved feiing. Brannloven av 1954 bestemte at brannvernet, slik loven organiserte det, skulle gjelde for alle byer og for alle landkommuner med minst 2000 innbyggere. Dessuten kunne departementet bestemme at loven skulle gjelde for kommuner med færre enn 2000 innbyggere, for hele kommunen eller for visse strøk av den. Brannforskrifter til 1954-loven kom den 15. september 1955. Loven og forskriftene ble stående til de ble avløst av lov av 29. mai 1970 nr. 32 om brannvern. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 219 - 221. Universitetsforlaget, 1987.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Ved kommunesammenslåing i årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune. I 1894 vedtok Stortinget at det skulle stillest til disposisjon statlige midler som kommunene kunne låne ut til personer som planla å skaffe seg bolig og/eller jord, men manglet penger. Som et ledd i dette arbeidet med å stimulere til oppretting av arbeiderbruk (småbruk) m.m. ble "Den norske Stats Arbeiderbruk- og Boligbank" opprettet ved lov i 1903. Denne banken skulle låne penger til personer som ønsket seg bolig og/eller jord mot kommunale garantier. Slike garantier ble gitt av herredsstyret etter tilråding fra en komité eller nemnd. Loven av 1903 la altså de første føringene for opprettingen av kommunale småbruk- og bustadnemnder. I 1915 blei "Den norske Stats Arbeiderbruk- og Boligbank" avløst av "Den Norske Stats Småbruks- og Boligbank". Disse nemndene skulle forberede saker hvor kommunen skulle gi garantier for lån til jord og/eller bolig. Denne måten å organisere denne nemnda på var uendret frem til 1943, men disse ble avskaffet etter krigen. I 1946 ble Husbanken opprettet og fikk da oppgaver som var delvis overlappende med Småbruk- og boligbankens oppgaver. Dette førte til at det kom i stand ordninger hvor kommunene fikk mulighet til å bestemme at småbruk- og bustadnemnda også skulle fungere som den husnemnda som husbankloven påla de å ha. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 254 ff. Universitetsforlaget, 1987

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. Egersunds kommunale slaktehus ved Lundeelva ble etablert i 1921 og godkjent av Landbruksdepartementet i 1928. Midt i 1930-åra kunne det kommunale slakthuset reklamere med tidsmessig utstyr og plass, men i realitet hadde slakthuset allerede i 1930-åra blitt for lite og umoderne. Alt slakt som skulle selges måtte gjennom det kommunale slakteriet. Spesielt under saueslaktinga på høsten hadde bøndende god grunn til å klage. Etter krigen holdt anlegget ikke mål lenger. Etterspørselen etter lamme- og svinekjøtt vokste enda mer. I 1950 ble det slaktet over 35.000 dyr på slakteriet, 30% flere enn i 1939, som hadde vært toppåret før krigen. Likevel gikk driften av slakthuset med underskudd. skattebetalerne var ikke villig lenger å subsidiere bøndende. Det tungdrevne anlegget måtte erstattes med et nytt eller modernisert slakthus. Kommunen ønsket fortsatt å ha slakteriet innenfor bygrensa, men det ville ikke sauebøndenes organisasjon, Rogaland Felleslag. Alt i 1940 hadde Rogaland Felleslag kjøpt tomt på Eie. I 1951 aktsepterte kommunen en avtale om at Rogaland Felleslag skulle få overta slakterimonopolet i distriktet. I januar 1955 sto anlegget ferdig. Ved kommunesammenslåing ved årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

Fra begynnelsen av 1900-tallet av hadde så vel formannskap som bystyre arbeidet med spørsmålet om anlegg av elektrisitetsverk for Egersund. I 1898 fikk bystyret to søknader om konsesjon på anlegg av elektrisk lys og kraftledninger. Bystyret måtte vurdere om de ville overlate rettighetene til private, eller investere selv i et kommunalt kraftverk. I 1901 var det klart at Egersund kommune ikke våget å ta på seg utgiftene til bygg og drift av et kommunalt elverk. Nå måtte de velge mellom to private alternativer. Den 3.11.1903 møttes formannskapet for å avgi sin endelige innstilling. Det var Theodor Nordaas, Egersunds største skipsreder, som fikk konsesjonen, i hovedsak fordi vassdraget til det andre alternativet var i utenbys hender. Da konsesjonssaken var avgjort, fikk Nordaas forhandlet fram en avtale med Øygreifossens medeiere som innebar at han overtok deres rettigheter mot gratis leveranse av strøm. Dermed satt han som eneeier i Øygreifossen og med enerett i 15 år til å forsyne Egersunds ladesteds innbyggere med elektrisitet. I året 1905 tentes for første gang elektrisk lys i Egersund. Hele verket med kraftstasjon og omfattende linjenett hadde blitt bygd i løpet av bare elleve måneder. Elverket var det første i Rogaland som leverte strøm til private abonnenter. I 1916 overtok kommunen det private elverket. Siden kapasiteten for lengst hadde blitt for liten, måtte kommunen ta opp flere lån for storstilte utbyggingsarbeider. Fra 1917 til 1921 ble verket utvidet for tilsammen 2,6 millioner kroner. Da stasjonen sto ferdig utbygd, gikk verket med underskudd. Elverkets gjeld var i ferd med å lamme all kommunal virksomhet. Ved kommunesammenslåingen av Egersund og Eigersund kommuner i 1965, overtok Eigersund elverk. Literatur: a) Liv Mykland og Kjell O. Masdalen, Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene, Oslo 1987. b) Egil H. Grude, Egersund fram til 1880. Strandsted og ladested, Egersund 1996 c) Harald Hamre, Egersund 1880-1965. Okka by, Egersund 1996

Overformynderi har en historie som går langt tilbake på 1700-tallet. I forbindelse med innføring av "Lov om endring i reglene for bestyrelsen og behandlingen av umyndiges midler" i 1857, fikk vergerådene kommunal proveniens. Dette førte til at det bl.a. i Egersund kommune ble opprettet et eget overformynderi i 1859. Arkivmateriale fins imidlertid allerede fra 1855. Overformynderiet i Egersund utviklet seg etter 1859 iht. følgende lovverk: -Lov 25. apr. 1863 endr. i regl. for bestyr./behandl. umyndiges midler. -Lov 22. apr. 1927 nr.3 om vergemål for umyndige (Vergemålsloven). -Lov 29. jun. 1934 nr.1 (endringslov) om vergemål for umyndige. -Lov 5. jun. 1954 nr.2 (endringslov) om vergemål for umyndige. -Lov 8. mar. 1963 nr.1 om endringer i kommunallovgivningen, kap. III. Overformynderienes oppgave har vært å forvalte umyndiges midler. Dette gjelder både umyndige av år, umyndiggjorte og arvinger som er fraværende og derfor ikke kan overta og forvalte arven. Overformynderiet på landet går tilbake til 1770-tallet og ble administrert av sorenskriverne. Allerede den gang ble det fastsatt skjema for overformynderregnskap og -ruller. Overformynderiet ble gjort kommunalt ved lov som trådte i kraft i 1859. Nå skulle sorenskriveren og formannskapet utnevnte to overformyndere i hvert distrikt (normalt et tinglag eller ladested med eget formannskap). I samarbeid med sorenskriveren skulle overformynderne utnevne verger som skulle forvalte myndlingenes kapital under kontroll av overformynderne. Det ble også fastsatt nytt skjema for rullene. Alle myndlinger skulle registreres på eget blad med opplysninger om status, verge, kapital og plassering/fordeling av denne. Ved lov av 1927 (vergemålsloven) ble reglene om overformynderiet like for by og land. Nå skulle overformynderne velges av formannskapet (senere kommunestyret) og fylkesmannen skulle føre tilsyn. Med ny lov i 2010 ble fylkesmannen gjort til lokal vergemålsmyndighet. Kilde: -Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987. -https://no.wikipedia.org/wiki/Overformynderi (14.10.2021)

Provianteringsrådet sto for lokal rasjonering og regulering av matvarer og andre forbruksvarer under 1. verdenskrig (1914-1918). Rådene var frivillige fram til loven av 1916. Etter at forsyningssituasjonen ble vanskeligere i 1916, kom det et påbud ved lov 26. juli 1916 om at kommuner skulle ha provianteringsråd. Provianteringsrådets oppgave skulle være å føre kontroll med priser, med forsyningen og med reserver av matvarer, brensel, oljer, forstoffer og andre nødvendighetsartikler. Ble varer solgt med statstilskudd, skulle de se til at forbrukere fikk kjøpe dem til rimlige priser og i passe mengder. For å oppnå det kunne rådene enten opprette kommunale utsalg eller inngå avtaler med handlende. Rådene kunne ansette lønnet forretningsfører. Den samme kgl.res. påla provianteringsrådene å fastsette maksimalpriser for salg av matvarer og brensel, når disse var av norsk produksjon. Med amtmannens samtykke kunne rådene endre eller oppheve fastsatte maksimalpriser. Forskriftene ble erstattet av en ny kgl.res. 26. april 1918, her kom det pålegg om at det kun skulle være et råd i hver kommune. Det skulle minst ha 3 medlemmer hvor av minst en kvinne. Disse forskriftene gjorde det enklere å etablere nemnder under provianteringsrådet, f.eks. kontrollnemnd, brenselnemnd, etc. Provianteringsrådet i Egersund ble opprettet i august 1914. Rådet fikk vide fullmakter, i første omgang rett til å disponere kr. 10.000 uten formannskapets samtykke. Provianteringsrådet begynte raskt å selge subsidiert kull, koks og ved til private, men importen over Nordsjøen kom snart i gang igjen, og butikkene fylt opp matvarelagrene sine. I 1916 begynte det å bli alvorlig mangel på en rekke livsviktige varer. Rådet fastsatte maksimalpriser og innførte rasjonering. Kommunale provianteringsrådene ble opphevet ved lov 7. desember 1923.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. I krigsårene ble det alvorlig mangel på en en rekke livsviktige varer. Vinteren 1917-1918 var ekstra hard. Mange hadde ikke råd til å spise seg mette hver dag. Hadde en ikke penger, hjalp det lite å få tildelt provianteringsrådets rabattkort. I januar 1918 måtte kommunen opprette en midlertidig folkekjøkken for å kunne gi de mindre bemidlede middag. Folkekjøkkenet ble innredet i folkeskolens kjeller. Da våren kom viste det seg at folkekjøkkenet ikke kunne avvikles, tilstrømningen var for stor, fattigdommen for utbredt. Av hensyn til skolen måtte man finne andre lokaler, og valget falt på bedehuset.

I 1837 opprettet Egersund ladested eget kommunestyre som følge av formannskapsloven. I 1916 ble det alvorlig mangel på en en rekke livsviktige varer. Provianteringsrådet fastsatte maksimalpriser og innførte rasjonering, men hverken bøndene, meieriet eller bakerne var særlig begeistret. De måtte også få dekning for økte kostnader. I oktober 1916 stanset meieriet melkeproduksjonen i protest mot at maksimalprisen ble satt til 20 øre pr. liter. Det var minst to øre lavere enn hva meieriet selv mente det måtte ha. Aksjonen skapte konflikt mellom byfolk og bønder. Problemet var at Egersund Meieri bare produserte halvparten av melkebehovet i byen og samtidig bare hadde et lite utsalg. Kundene måtte stå timesvis i kø for en dyr melkeskvett. I januar 1917 foreslo Arbeiderpartiet at det ble opprettet en kommunal melkehandel. Utover våren fikk ideen full oppslutning i bystyret. Varhaug meieri fikk kontrakt på leveranse. Den 4.juli 1917 ble utsalget åpnet i Tollef Hæstads bakeri i Mosbekkgaten 1. Den kommunale melkehandelen innfridde forventningene. Med litt forsiktig rasjonering i tillegg forstummet de høylydte klagene over melkemangelen. Ved kommunesammenslåing ved årsskiftet 1964/1965 fikk den nye storkommunen Eigersund ansvar for arkivene fra sammenslåingskommunene Eigersund (herred), Helleland og Egersund (ladested) kommuner samt Grøsfjeld og Gyadalen i Heskestad kommune.

Lov 2.april 1917 om foranstaltninger til å øke jordbruksproduksjonen påla provianteringsrådene å arbeide for at jordløse kunne leie parseller for å dyrke åker- og hagevekster til eget bruk. Næringsnemnder kunne opprettes for å ivareta denne oppgaven. Næringsnemnda til Egersund kommune er altså et resultat av 1917-loven. Det juridiske virket for nemnda var: -Lov 2. apr. 1917 nr.6 om foranstaltninger til å øke jordbruksprod. -Prov. anordn. 14.aug. 1917 om ervervelse av fast eiendom på landet. -Prov. anordn. 10. jan. 1918 om kommunale næringsnemnder m.m. -Midlert. lov 23. mars 1918 nr.1 om jordbruksproduksjon. -Midlert. lov 23. mars 1918 nr.2 om kommunale næringsnemnder. -Midlert. lov 14. aug. 1918 nr.8 om ervervls. av fast eiend. på landet. -Lov 19. nov. 1920 nr.1 om jordstyrer (jordstyreloven). -Lov 10. des. 1920 nr.3 om ervervelse av dyrket mark. Næringsnemndene ble avskaffet ved Jordstyreloven av 1920. Arkivet til Egersunds næringsnemnda inneholder imidlertid arkivsaker fram til året 1929.