Dette er en av de kommunale barnehagene i Randaberg kommune. I påvente av ny lov om barnevern vedtok Stortinget 22.august 1947 midlertidig tillegg til pleiebarnsloven og barneforsorgsloven.Tillegget omhandlet særlig tilsynet med barnehjem, men bestemte også at departementets godkjennelse skulle foreligge før noen satte i gang drift av barnekrybbe, barnehage, daghjem o.l. Regjeringen Bratteli la fram forslag til lov om barnehager i Ot.prp. nr. 23 (1974-75). I proposisjonen ble det lagt vekt på at barnehagen både var et pedagogisk tilbud, et sosialpedagogisk virkemiddel og et sosialpolitisk hjelpetiltak. Da Stortinget i juni 1975 vedtok den første loven om barnehager, var det en milepæl i sektorens historie. Barnehagen fikk en selvstendig plass i offentlig politikk, og forbindelseslinjene til barnevernet var svekket. Kilder: Mykland og Masdalen: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene. Universitetsforlaget 1987. Kunnskapsdepartementet: Om lov om endringer i barnehageloven, Ot.prp. nr. 47 (2007-2008)

Dette er en av de kommunale barnehagene i Randaberg kommune. I påvente av ny lov om barnevern vedtok Stortinget 22.august 1947 midlertidig tillegg til pleiebarnsloven og barneforsorgsloven.Tillegget omhandlet særlig tilsynet med barnehjem, men bestemte også at departementets godkjennelse skulle foreligge før noen satte i gang drift av barnekrybbe, barnehage, daghjem o.l. Regjeringen Bratteli la fram forslag til lov om barnehager i Ot.prp. nr. 23 (1974-75). I proposisjonen ble det lagt vekt på at barnehagen både var et pedagogisk tilbud, et sosialpedagogisk virkemiddel og et sosialpolitisk hjelpetiltak. Da Stortinget i juni 1975 vedtok den første loven om barnehager, var det en milepæl i sektorens historie. Barnehagen fikk en selvstendig plass i offentlig politikk, og forbindelseslinjene til barnevernet var svekket. Kilder: Mykland og Masdalen: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene. Universitetsforlaget 1987. Kunnskapsdepartementet: Om lov om endringer i barnehageloven, Ot.prp. nr. 47 (2007-2008)

Det første forsøket med helsestasjon for spedbarn ble gjort i 1906 da professor i barnesykdommer Johannesen opprettet et slikt tilbud i Oslo. I Norge var det to forløpere til dagens helsestasjoner, begge ble etablert rundt 1910. Det var barnepleiestasjoner, drevet av menigheter, og spedbarnsklinikker, drevet av Norske Kvinners Sanitetsforening. I noen byer etablerte Mødrehygienekontorene også helsestasjoner. I mai 1911 ble den første barnepleiestasjonen (eller kontrollstasjon for brystbarn) i Norge opprettet i Tøyen menighetshus. Det ble satt frem forslag om Lov om Helsestasjoner i 1934. Lov om Helsestasjoner ble vedtatt i 1972. Loven gjorde helsestasjonene til et kommunalt ansvar. Norske Kvinners Sanitetsforening eide og drev på dette tidspunktet 615 helsestasjoner – over halvparten av cirka 1200 helsestasjoner i hele landet. Foreningen gav vederlagsfritt alle stasjonene til kommunene. Kilde: Wikipedia.org

Behovet for å få løst visse tekniske oppgaver oppstod først i de større byene. I 1735 ble det opprettet havnekommisjoner og tilsatt havnefogder i kjøpstedene. I de største byene ble det opprettet brannkommisjoner på 1700-tallet og i første halvpart av 1800-tallet fikk de fleste kjøpstedene egne brann-, bygnings- og reguleringskommisjoner. Etter hvert fikk også ladestedene og en del tettsteder på landet slike kommisjoner. Tettstedene dannet egne havnekommuner og brann- eller bygningskommuner. Først ved bygningsloven av 1965 fikk de øvrige landkommunene bygningsråd. De tekniske administrasjonene har gravis blitt mer omfattende og danner i dag de større administrasjoner i kommunene. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Valgstyre for stortingsvalg ble opprettet for landkommunene i lov av 24.02.1900. Tidligere hadde sokneprest og fut ansvaret for valgforretningene og manntallet. Valgstyret var sammensatt av formannskapet og lensmannen, som var manntallsfører og lovbestemt formann i valgstyret. Etter lov av 17.12.1920 kunne kommunestyret etter samtykke av fylkesmannen velge en annen manntallsfører. Valgforretningene ble ført i valgprotokoll for stortingsvalg. Stortingsvalg ble holdt hvert tredje år fram til 1938, da ble valgperioden utvidet til fire år. Valgstyret for kommunevalg ble innført ved endringer i lov av 27.07.1896. valgstyret skulle være sammensatt av formannskapet og lensmannen, som var manntallsfører og lovbestemt formann i valgstyret.Manntall skulle utarbeides av lensmannen sammen med formannskapet. Fra 1901 skulle lensmannen utarbeide manntallet alene.Dersom valget var gjennomført på flere enn tre ulike stemmesteder i kommunen, skulle valgstyre oppnevne lokale stemmestyrer på tre medlemmer i hver krets. Stemmestyrene skulle føre egen protokoll. Fra 1837 ble det holdt kommunevalg annenhvert år. Valgperioden var fire år, slika at halvparten av formennene og representantene ble skiftet ut ved hvert valg. Kommunevalg ble holdt hvert tredje år fra 1896. Fra 1947 ble valgperioden utvidet til fire år.

Randaberg var i 1837 en del av Hetland kommune. Året etter fikk Randaberg egen fattigkommisjon. Egen skolekommisjon ble opprettet i 1860. Den 1. juli 1922 ble Randaberg skilt ut fra Hetland som egen kommune. Ifølge formannskapslovene av 1837 skulle det være valgte kommunale styringsorganer både på landet og i byene: Et formannskap og et representantskap som ble valgt hver for seg (Valglovene av 1896 bestemte at formannskapet skulle velges innen representantskapet eller kommunestyret). Mens formannskapet hadde en direkte forløper i byene, var det på landet en helt ny instans. Ordfører og viseordfører ble valg av og blant medlemmene i formannskapet, med en funksjonstid på ett år i kjøpstedene og to år på landet. Formannskapet skulle: 1. På forespørsel gi innstiling ovenfor øvrigheten, 2. Motta, behandle og gi svar på spørsmål som ble reist for det, 3. Søke øvrigheten om det som var nødvendig for kommunens beste, 4. Kontrollere at det ble avgitt regnskap for kommunens kasser, og få det revidert og desidert, og 5. Våke over og ivareta kommunens interesser. Formannskapet skulle legge alle viktige saker frem for representantskapet. Representantskapet var ingen selvstendig besluttende forsamling, formennene møtte og hadde stemmerett også her. Senere (i 1879) ble en del myndighet overført til kommunestyret/representantskapet fra formannskapet. Dette gjaldt valg av ordfører og viseordfører (som fortsatt skulle velges blant formennene) og revisjon og godkjenning av kommunens regnskaper. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Ifølge formannskapslovene av 1837 skulle det være valgte kommunale styringsorganer både på landet og i byene: Et formannskap og et representantskap som ble valgt hver for seg. Valglovene av 1896 bestemte at formannskapet skulle velges innen representantskapet eller kommunestyret. Mens formannskapet hadde en direkte forløper i byene, var det på landet en helt ny instans. Ordfører og viseordfører ble valgt av og blant medlemmene i formannskapet, med en funksjonstid på ett år i kjøpstedene og to år på landet. Formannskapet skulle: 1. På forespørsel gi innstiling ovenfor øvrigheten, 2. Motta, behandle og gi svar på spørsmål som ble reist for det, 3. Søke øvrigheten om det som var nødvendig for kommunens beste, 4. Kontrollere at det ble avgitt regnskap for kommunens kasser, og få det revidert og desidert, og 5. Våke over og ivareta kommunens interesser. Formannskapet skulle legge alle viktige saker frem for representantskapet. Representantskapet var ingen selvstendig besluttende forsamling, formennene møtte og hadde stemmerett også her. Senere (i 1879) ble en del myndighet overført til kommunestyret/representantskapet fra formannskapet. Dette gjaldt valg av ordfører og viseordfører (som fortsatt skulle velges blant formennene) og revisjon og godkjenning av kommunens regnskaper. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Regnskapsføringen for kommunens kasser hadde utviklet seg fra et system med særskilte regnskap og regnskapsfører for de enkelte kassene fram til et felles regnskap og en felles kommunekasse/kommunekasserer. Før 1837 førte skole- og fattigkommisjonen hvert sitt regnskap, gjerne med presten som regnskapsfører. Med formannskapslovene i 1837 ble ansvaret for regnskapet til de kommunale kassene lagt til formannskapet, og regnskapsførerne og kassererfunksjonene ble lagt under formannskapet. Samtidig skulle formannskapet overta revisjon og endelig godkjenning av regnskapet.Hvert sokn kunne ha sin skole-, fattig- og soknekasse. I tillegg kunne det finnes andre kasser som f.eks. kirkekasse for den enkelte kirke, vegkasse og havnekasse. Herredskassen skulle etterhvert dekke andre kommunale utgifter. Først etter at skatteloven av 1882 var satt i kraft kan vi snakke om en felles kommune/herredskasse. Landkommuneloven av 30.09.1921 fastsatte at det skulle ansettes en kommunekasserer (herredskasserer)

Formannskapslovene gjorde at kommunene var selvstendige i økonomiske saker, men hadde ingen bestemmelser om skatt. Tidligere praksis ved utlikning og innkreving av skatt holdt fram som før 1837. De generelle utgiftene til kommunene ble dekket gjennom refusjoner av den statlige matrikkelskatten. Utgifter til skole- og fattigstellet ble dekket gjennom skatter utliknet av skole- og fattigkommisjonene. Fattigloven av 6. juni 1863 fastsatte at det skulle velges en egen overlikningskommisjon for å saksbehandle klager på likningen.Skattelovene av 15.april 1882 innførte en felles kommuneskatt, som skulle utliknes av likningskommisjonen på grunnlag av eiendom, inntekt og formue. Det kunne også opprettest overskattekommisjon til å behandle saker for skatteytere som var bosatte utenfor kommunen. Etter lov av 30. mai 1891 kunne det opprettes egne likningskommisjoner for hvert sokn. Ved lov av 29. juni 1892 ble likningskommisjonen tillagt ansvaret for utlikning av statsskatt. Likningskommisjonen og overlikningskommisjonen endret ved lov av 18. august 1911 navn til likningsnemnd og overlikningsnemnd.

Grunnlaget for utviklingen av en skoleadministrasjon og et skolevesen på landet ble lagt ved skoleforordningen av 1739 og skoleplakaten av 1741. Plakaten av 1741 erkjente at skolevesenet på landet ikke lot seg bygge ut så raskt som lovgiver hadde tenkt. Sentraladministrasjonen i København måtte kapitulere på en rekke områder i denne saken. Utbyggingen av skolevesenet ble nærmest overlatt til bygdefolket og det tok over hundre år før 1739 intensjonene var gjennomført i hele Norge. Først ved allmueskoleloven av 1860 kom de første signalene om endringer i styringen og organiseringen av skolevesenet på landet. De geistlige embetsmenns sterke innflytelse på skolevesenets utforming ble svekket. Folkestyret ble styrket ved at det kunne opprette tilsynsmenn for skolekretsene og ved at egne kretsmøter kunne fatte visse vedtak. For første gang forpliktet staten seg til å bidra med midler til skolen, avhengig av størrelsen på de lokale bevilgninger. Folkeskoleloven av 1889 fullførte det skoleloven av 1860 hadde påbegynt. De geistlige embetsmenn hadde utspilt sin rolle, skolestyrets fullmakter ble omfattende, og ved siden av seg fikk de folkevalgte tilsynsutvalg ofte på den enkelte skole og kretsmøter. Bestemmelsen om at presten skulle være ordfører i skolekommisjonen falt bort. Gjennom folkeskoleloven av 1889 fikk det lokale folkestyret en makt og innflytelse i skolen det verken før eller siden har hatt. Presten var ikke lenger selvskreven formann. Mellomkrigs- og etterkrigstidens skoledebatt bar i stor grad preg av enhetsskoletanken. Arbeidet med å gjøre skoler i by og land mer like formet til en viss grad skoleloven av 1936. Først med skoleloven av 1959 slo tanken om enhetsskolen definitivt igjennom. Gjennomføringen av enhetsskoleprinsippet førte til mer sentral styring av utviklingen i skolen på bekostning av det lokale folkestyrets innflytelse. Grunnskoleloven av 1969 videreførte denne trenden.

Først ved skoleloven av 1827 ble det gitt et generelt påbud om føring av protokoll over skolepliktige barn ved de enkelte skoler. Etter at føringen av ulike typer skoleprotokoller kom inn i et fast mønster i løpet av siste halvpart av 1800-tallet, har ikke disse endret seg vesentlig, bortsett fra at de etter hvert føres etter trykte skjemaer. Skoleinstruksen av 1862 ga påbud om føring av dagbok (journal) ved siden av skoleprotokollen. Etter hvert begynte enkelte andre serier å skille seg ut fra eller erstatte skoleprotokollen, som f.eks. karakterprotokoller og eksamensprotokoller (avgangsvitnemålprotokoller). En del skolemateriale vil en også finne i prestearkivene og amtmannsarkivene (fylkesmannsarkivene). I tillegg vil en kunne finne skolesaker av lokal interesse i departementsarkivene. Rett etter 2.verdenskrig var det seks skoler i Randaberg: Sande, Vistnes, Foren, Håland, Harestad og framhaldsskolen. Byggene var små, gamle og upraktiske og skoleloven forutsatte ny sentralskole. Småskolekretsene forsvant. kun Harestad og Sande var igjen. Nye Harestad skole stod ferdig i 1958, men det økende elevtallet krevde et påbygg som stod ferdig i 1965. Underveis ble niårig skole innført. Ungdomsskolen startet i 1966, bygget stod ferdig i 1968. Sande skole ble nedlagt fra 1991/1992 og i 1992 ble barneskolen og ungdomsskolen slått sammen til "Harestad skole". Midt på 90-tallet kom et nytt administrasjonsbygg. Nye Harestad skole stod ferdig i 2017, samtidig brukes ungdomsskolebygget fremdeles.

Først ved skoleloven av 1827 ble det gitt et generelt påbud om føring av protokoll over skolepliktige barn ved de enkelte skoler. Etter at føringen av ulike typer skoleprotokoller kom inn i et fast mønster i løpet av siste halvpart av 1800-tallet, har ikke disse endret seg vesentlig, bortsett fra at de etter hvert føres etter trykte skjemaer. Skoleinstruksen av 1862 ga påbud om føring av dagbok (journal) ved siden av skoleprotokollen. Etter hvert begynte enkelte andre serier å skille seg ut fra eller erstatte skoleprotokollen, som f.eks. karakterprotokoller og eksamensprotokoller (avgangsvitnemålprotokoller). En del skolemateriale vil en også finne i prestearkivene og amtmannsarkivene (fylkesmannsarkivene). I tillegg vil en kunne finne skolesaker av lokal interesse i departementsarkivene.

Først ved skoleloven av 1827 ble det gitt et generelt påbud om føring av protokoll over skolepliktige barn ved de enkelte skoler. Etter at føringen av ulike typer skoleprotokoller kom inn i et fast mønster i løpet av siste halvpart av 1800-tallet, har ikke disse endret seg vesentlig, bortsett fra at de etter hvert føres etter trykte skjemaer. Skoleinstruksen av 1862 ga påbud om føring av dagbok (journal) ved siden av skoleprotokollen. Etter hvert begynte enkelte andre serier å skille seg ut fra eller erstatte skoleprotokollen, som f.eks. karakterprotokoller og eksamensprotokoller (avgangsvitnemålprotokoller). En del skolemateriale vil en også finne i prestearkivene og amtmannsarkivene (fylkesmannsarkivene). I tillegg vil en kunne finne skolesaker av lokal interesse i departementsarkivene.

Først ved skoleloven av 1827 ble det gitt et generelt påbud om føring av protokoll over skolepliktige barn ved de enkelte skoler. Etter at føringen av ulike typer skoleprotokoller kom inn i et fast mønster i løpet av siste halvpart av 1800-tallet, har ikke disse endret seg vesentlig, bortsett fra at de etter hvert føres etter trykte skjemaer. Skoleinstruksen av 1862 ga påbud om føring av dagbok (journal) ved siden av skoleprotokollen. Etter hvert begynte enkelte andre serier å skille seg ut fra eller erstatte skoleprotokollen, som f.eks. karakterprotokoller og eksamensprotokoller (avgangsvitnemålprotokoller). En del skolemateriale vil en også finne i prestearkivene og amtmannsarkivene (fylkesmannsarkivene). I tillegg vil en kunne finne skolesaker av lokal interesse i departementsarkivene.

Tanken om at det skulle gis undervisning utover den obligatoriske allmueskolen dukket opp allerede i skoleloven av 1827. Her het det at de lokale myndighetene skulle når forholdene tillot det se til at undervisningen ble videreført etter den obligatoriske allmueskolen. Dette ble gjentatt i skolelovene av 1848 og 1860. Fortsettelsesskolen/framhaldsskolen ble først lovfestet ved i landsskoleloven av1889. I og med denne kunne herredsstyret opprette et skoletilbud for elever mellom 14 og 18 år. Bestemmelsene om framhaldsskole i 1889-loven ble videreført i skoleloven av 1936, i påvente av en egen lov om framhaldsskoler.

I 1809 ble Det kongelige selskap for Norges Vel stiftet. Det gikk straks i gang med å opprette sogneselskaper som skulle arbeide for opplysning og sedelighet, og bl.a. danne utlånsbiblioteker. Det ble også organisert større allmuebiblioteker. I 1837 var det registrert 185 boksamlinger i Norge. Fra 1830-40 årene begynte staten å gi tilskudd til bibliotekene. Dette gjaldt særlig kommunale biblioteker hvor kommunestyret var bibliotekets styre. Til 1886 var også presten medlem av boksamlingsstyrene. Framveksten av folke- og skoleboksamlinger gikk jevnt til omkring 1920, da stanset utviklingen pga. økonomiske vansker i kommunene. Da den første bibliotekloven ble vedtatt i 1935 bar den preg av dette. Den var forsiktig med å komme med nye og dyre pålegg. Loven var en rammelov som gav bestemmelser om statstilskudd til folke- og skoleboksamlinger som fylte visse betingelser. Folkebiblioteket måtte eies av en kommune, utlånet skulle være gratis og det skulle være tilsatt bibliotekar. Normalt skulle det bare gis tilskudd til en boksamling i hver kommune. Bibliotekloven av 1935 ble avløst av en ny biblioteklov i 1949. Denne loven var vedtatt i 1947. Denne loven gjorde det for første gang obligatorisk for alle kommuner å ha en folkeboksamling. 1947-loven ble stående til 1972 da den ble avløst av bibliotekloven av 1971. denne loven hjemlet at kulturstyret kunne fungere som bibliotekstyre.

Fra slutten av 1930-årene ble det mange steder opprettet ungdomsnemnder for å støtte ungdomsorganisasjoner og arbeidet for uorganisert ungdom. (Der det ikke var slike nemnder, lå disse oppgavene til barnevernsnemnda.) Mange kommuner oppnevnte også idrettsutvalg, etter at Statens Idrettskontor ble opprettet i 1946. Idrettsutvalget skulle bl.a. arbeide for at kommunen fikk tilstrekkelig med idrettsanlegg og administrere driften av disse. I 1950 ble Statens idrettskontor omorganisert til Statens Ungdoms- og idrettskontor, som i 1953 oppfordret kommunene til å opprette ungdoms- og idrettsutvalg. De gamle ungdomsnemndene og idrettsutvalgene ble dermed erstattet av et utvalg for både idretts- og ungdomssaker. Utvalgets oppgaver var som tidligere, med spesiell vekt på å søke om og fordele midler til de ulike organisasjonene, samt å få stillinger med ansvar for ungdoms- og idrettsarbeidet i kommunene. Fra 1970-årene ble disse utvalgene ikke lenger oppnevnt, og oppgavene ble i stedet lagt til nyopprettede kulturstyrer.

Ifølge friluftsloven av 1957 kunne kommunestyret velge å opprette friluftsnemnd/friluftsråd. Nemnda skulle arbeide for å fremme friluftsformål innen kommunen, men kunne også pålegges andre oppgaver av kommunestyret. Forskrifter for nemndas virksomhet ble gitt av kommunestyret. I 1970-årene ble friluftsnemndas oppgaver lagt til kulturstyret, direkte eller som et underutvalg. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 102f. Universitetsforlaget, 1987.