Den 25. november 1905 hadde Nordaas bygget ferdig gamle Øgreyfoss kraftstasjon i utkanten av Egersund. Selv om det var bygget kraftforsyning til industri i Dalane kommunene årene før dette, var Øgreyfoss den aller første etableringen av energiforsyning til allmenn benyttelse i Egersund og Rogaland. Dette var starten på det selskapet som senere ble Dalane Energi. Utover på 1900-tallet ble det bygget ut elektrisitetsverk i de ulike kommunene i Dalane. Flere ble slått sammen gjennom kommunesammenslåingen på 60-tallet, og i 1977 ble elektrisitetsverkene i de fire Dalane-kommunene Bjerkreim, Eigersund, Lund og Sokndal slått sammen. Den 1. januar 1978 ble Dalane Elverk etablert. 22 år senere, i januar 2000, ble selskapsnavnet endret til Dalane Energi og organisert som et interkommunalt selskap (IKS), eid av de samme fire Dalane-kommunene. Dalane Energi IKS besluttet i juni 2016 å foreta en omdanning av selskapsform til aksjeselskap gjennom opprettelsen av det nye morselskapet Dalane Energi AS, fortsatt eid av de fire Dalane-kommunene. Kilde: dalane-energi-konsern.no

Den enkelte by skulle, ifølge bygningsloven av 1845, ha en bygningskommisjon der politimesteren, branndirektøren og stadskonduktøren var medlemmer. Der det var tilsatt en stadskonduktør, skulle denne føre tilsyn med at lovens bestemmelser ble fulgt. Det skulle også opprettes en reguleringskommisjon som blant annet skulle bestå av bygningskommisjonens medlemmer. Kommisjonens første oppgave var å bestemme i hvilke deler av byen loven skulle gjelde, og hvordan gater og offentlige plasser skulle reguleres. (Kilde: Mykland og Masdalen 1987:206).

Forskrifter 29.august 1939 om kommunale forsyningsnemnder bestemte at kommunestyret kinne velge særnemnder til å ta seg av enkelte av de oppgaver som var lagt til forsyningsnemndene, som f.eks. rasjonering, vedforsyning o.l. Særnemndene skulle regnes som avdelinger av forsyningsnemndene. I rundskriv 15.desember 1946 bad Forsynings- og gjenreisningsdepartementet om at det måtte bli opprettet kommunale byggenemnder som skulle fungere som særnemnder for rasjonering av bygningsmaterialer. Byggenemndene skulle forberede alle søknader om bygningsmaterialer fra kommunen. Kilde: Mykland og Masdalen: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene. Universitetsforlaget 1987:277

Denne komiteen var nedsatt av formannskapet/kommunestyret, og forberedte veisaker som skulle behandles i formannskapet og kommunestyret.

En kommunal lønnsnemnd var et utvalg som hadde ansvar for å fastsette lønna til kommunale tjenestemenn og -kvinner. Utvalget skulle også komme med anbefalinger i forbindelse med lønnsopprykk. Ei lønnsnemnd eller et lønningsutvalg som det ofte også ble kalt var forløperen til det som på 1980- og 1990-tallet fikk navnet administrasjonsutvalg i kommunene.

Bestemmelser om revisjon av kommunale regnskaper ble første gang gitt i formannskapslovene av 1837, og gjentatt med noe endret ordlyd og innhold i samtlige senere kommunelover. Formannskapslovene bestemte at kommunestyret skulle sørge for at regnskapene for kommunenes kasser ble revidert av to oppnevnte menn, og formannskapet skulle desidere dem. Kommuneloven av 1921 fastholdt at kommunen selv skulle revidere og desidere regnskapene. I 1938- loven kom det et tillegg om at kommunen pliktet å ansette revisor(er). Under okkupasjonen 1940-45 kom det bestemmelser iht. førerprinsippet om at kommunerevisjonens antegnelser og desisjonsforslag skulle forelegges fylkesrevisor som utarbeidet den endelige desisjonsinnstillingen. Denne ordningen ble opphevet i 1946 og revisjonen ble igjen lagt til kommunen alene. Kommuneloven av 1954 opprettholdt kravet om fast kommunal revisor. Kommunerevisjonen ble også tillagt ansvaret for å revidere skatteregnskapet etter at skattebetalingsloven trådte i kraft i 1952. I slike arkiver finner vi revisjonsbøker med revisors kommentarer til regnskap og regnskapsførers svar. I disse protokollene finner vi også forslag til desisjoner og rapporter om inspeksjoner av kommunekassererkontoret. Etter at det ble vanlig med fortløpende revisjon av regnskapsbilagene inneholder de viktigste arkivstykkene fortløpende kommentarer til regnskapsførsel, revisjonsberetninger og forslag til desisjoner. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Bestemmelser om revisjon av kommunale regnskaper ble første gang gitt i formannskapslovene av 1837, og gjentatt med noe endret ordlyd og innhold i samtlige senere kommunelover. Formannskapslovene bestemte at kommunestyret skulle sørge for at regnskapene for kommunenes kasser ble revidert av to oppnevnte menn, og formannskapet skulle desidere dem. Kommuneloven av 1921 fastholdt at kommunen selv skulle revidere og desidere regnskapene. I 1938- loven kom det et tillegg om at kommunen pliktet å ansette revisor(er). Under okkupasjonen 1940-45 kom det bestemmelser iht. førerprinsippet om at kommunerevisjonens antegnelser og desisjonsforslag skulle forelegges fylkesrevisor som utarbeidet den endelige desisjonsinnstillingen. Denne ordningen ble opphevet i 1946 og revisjonen ble igjen lagt til kommunen alene. Kommuneloven av 1954 opprettholdt kravet om fast kommunal revisor. Kommunerevisjonen ble også tillagt ansvaret for å revidere skatteregnskapet etter at skattebetalingsloven trådte i kraft i 1952. I slike arkiver finner vi revisjonsbøker med revisors kommentarer til regnskap og regnskapsførers svar. I disse protokollene finner vi også forslag til desisjoner og rapporter om inspeksjoner av kommunekassererkontoret. Etter at det ble vanlig med fortløpende revisjon av regnskapsbilagene inneholder de viktigste arkivstykkene fortløpende kommentarer til regnskapsførsel, revisjonsberetninger og forslag til desisjoner. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Bestemmelser om revisjon av kommunale regnskaper ble første gang gitt i formannskapslovene av 1837, og gjentatt med noe endret ordlyd og innhold i samtlige senere kommunelover. Formannskapslovene bestemte at kommunestyret skulle sørge for at regnskapene for kommunenes kasser ble revidert av to oppnevnte menn, og formannskapet skulle desidere dem. Kommuneloven av 1921 fastholdt at kommunen selv skulle revidere og desidere regnskapene. I 1938- loven kom det et tillegg om at kommunen pliktet å ansette revisor(er). Under okkupasjonen 1940-45 kom det bestemmelser iht. førerprinsippet om at kommunerevisjonens antegnelser og desisjonsforslag skulle forelegges fylkesrevisor som utarbeidet den endelige desisjonsinnstillingen. Denne ordningen ble opphevet i 1946 og revisjonen ble igjen lagt til kommunen alene. Kommuneloven av 1954 opprettholdt kravet om fast kommunal revisor. Kommunerevisjonen ble også tillagt ansvaret for å revidere skatteregnskapet etter at skattebetalingsloven trådte i kraft i 1952. I slike arkiver finner vi revisjonsbøker med revisors kommentarer til regnskap og regnskapsførers svar. I disse protokollene finner vi også forslag til desisjoner og rapporter om inspeksjoner av kommunekassererkontoret. Etter at det ble vanlig med fortløpende revisjon av regnskapsbilagene inneholder de viktigste arkivstykkene fortløpende kommentarer til regnskapsførsel, revisjonsberetninger og forslag til desisjoner. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

I 1889 kom det en ny skolelov og de administrative endringene loven førte med seg er ofte tydelige i arkivene til skolene. Overføringen av myndighet til kommunene fører til at protokoller ofte begynner rundt 1890, men eldre materiale kan være innlemmet i prestens arkiv. Dette oppbevares på Statsarkivet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 112ff

Tankene om å tilby undervisning ut over den obligatoriske i allmueskolen var til stede alt i skolelova av 1827, men framhaldsskolen ble først lovfestet ved innføring av landsskoleloven i 1889. Kommunestyret kunne nå opprette framhaldsskoler for elever mellom 14 og 18 år. I 1946 kom loven om framhaldsskoler. Framhaldsskolene skulle styres av skolestyret med skoledirektøren som et overtilsyn. Skolestyret skulle også velge en egen nemnd til å føre tilsynet med framhaldsskolene. Den ble kalt for framhaldsskolenemnda eller tilsynsnemnda for framhaldsskolen. Utgiftene til framhaldsskolen ble lagt ut av statskassen, kommunekassen, og for landet, også av fylkeskassen. Framhaldsskolen ble erstattet av treårig ungdomsskole på slutten av 1960-tallet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 116f

Etter kommunesammenslåingen av kommunene Eigersund, Egersund og Helleland i 1965, ble navnet på den nye kommunen Eigersund. Den alminnelige bygningsloven av 1845 ble gjort gjeldende for alle landets kjøpsteder og ladesteder som ikke hadde særskilt bygningslov. I 1896 kom det en ny bygningslov denne kunne også settes i kraft for forsteder og større samlinger av bygninger på landet. Bygningsloven av 1924 trådte i kraft 1. januar 1929. Loven gjaldt alle landets byer og et byggebelte på 200m utenfor by grensen. Departementet kunne utvide bygebeltets utstrekning. Loven omfattet også større samlinger av bygninger på landet, vanligvis stasjonsbyer, industri- og handelssentra. I 1964 gjaldt loven helt eller delvis i 378 kommuner. Med denne loven fikk kommunene et nytt organ, bygningsrådet, som avløste reguleringskommisjonen. Rådet ble sammensatt av lensmannen, helserådets ordfører, brannsjefen, bygningssjefen og reguleringssjefen, samt et tilsvarende antall medlemmer valgt av herredsstyret. Bygningsrådet skulle bl.a. delta i behandlingen av vedtekter, dispensasjoner, anker og reguleringsplaner. Det skulle gi byggetillatelser og se til at gjeldende bestemmelser ble overholdt. Men også formannskapet og kommunestyret ble tillagt gjøremål. Bl.a. skulle formannskapet gi uttalelser om anker og dispensasjoner, og kommunestyret skulle fatte vedtak om bygningsvedtekter, kommuneplaner og ekspropriasjoner. Dessuten var herredsstyret ansvarlig for å opprette den nødvendige tekniske administrasjon. Det kom små endringer i nazistisk retning når det gjaldt bygningsrådets oppgaver i perioden 1940-45, disse ble fjernet like etter krigen. Først i 1965 ble det gitt en felles bygningslov for hele landet. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Grunnlaget for utviklingen av en skoleadministrasjon og et skolevesen på landet ble lagt ved skoleforordningen av 1739 og skoleplakaten av 1741. Plakaten av 1741 erkjente at skolevesenet på landet ikke lot seg bygge ut så raskt som lovgiver hadde tenkt. Sentraladministrasjonen i København måtte kapitulere på en rekke områder i denne saken. Utbyggingen av skolevesenet ble nærmest overlatt til bygdefolket og det tok over hundre år før 1739 intensjonene var gjennomført i hele Norge. Først ved allmueskoleloven av 1860 kom de første signalene om endringer i styringen og organiseringen av skolevesenet på landet. De geistlige embetsmenns sterke innflytelse på skolevesenets utforming ble svekket. Folkestyret ble styrket ved at det kunne opprette tilsynsmenn for skolekretsene og ved at egne kretsmøter kunne fatte visse vedtak. For første gang forpliktet staten seg til å bidra med midler til skolen, avhengig av størrelsen på de lokale bevilgninger. Folkeskoleloven av 1889 fullførte det som skoleloven av 1860 hadde påbegynt. De geistlige embetsmenn hadde utspilt sin rolle, skolestyrets fullmakter ble omfattende, og ved siden av seg fikk de folkevalgte tilsynsutvalg ofte på den enkelte skole og kretsmøter. Bestemmelsen om at presten skulle være ordfører i skolekommisjonen falt bort. Gjennom folkeskoleloven av 1889 fikk det lokale folkestyret en makt og innflytelse i skolen det verken før eller siden har hatt. Presten var ikke lenger selvskreven formann. Mellomkrigs- og etterkrigstidens skoledebatt bar i stor grad preg av enhetsskoletanken. Arbeidet med å gjøre skoler i by og land mer like formet til en viss grad skoleloven av 1936. Først med skoleloven av 1959 slo tanken om enhetsskolen definitivt igjennom. Gjennomføringen av enhetsskoleprinsippet førte til mer sentral styring av utviklingen i skolen på bekostning av det lokale folkestyrets innflytelse. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987.

Formannskapslovene hadde ingen skattebestemmelser, og en opprettholdt tidligere praksis ved utligning og innkreving av skatt for å dekke utgifter. I 1892 og 1911 ble det vedtatt skattelover for byer og landdistrikt, der grunnstrukturen var at skatten skulle utlignes av en kommisjon eller nemnd. Det skulle være tilgang til å klage og det skulle finnes et kontrollapparat. Fram til 1965 hørte ligningsvesenet til kommunalforvaltningen, men da gikk det over til å bli rent statlig. Skattefundamentet var forskjellig fra skatt til skatt og til ulike tider, og det var til dels ulikheter mellom land og by. Hovedsakelig har skattefundamentet vært matrikkelskyld på landet, og eiendom, næringsvirksomhet, formue og inntekt i byene. Etter hvert gikk dette over til skattlegging av formue og inntekt. Arkivmaterialet etter ligningsnemnda/ligningskommisjonen består av møtebøker, kopibøker, journaler og ulike skattelister/ligningsprotokoller, takstbøker og korrespondanse. Det kan også finnes klager og meldinger som angår ligningen. Forhandlingsprotokollen skulle være autorisert av formannskapets ordfører. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 56ff.

Samtidig som de lokale kirketilsyn ble opprettet i kommuner med hjemmel i Lov om kirker og kirkegårder av 1897, ble det også opprettet lokale prestegårdstilsyn med hjemmel i lov av 14. juli 1897 nr. 2 om geistlige embedtsgårder. Prestegårdstilsynets arkiver ble ofte holdt sammen med eller sammenblandet med kirketilsynets arkiver, og er derfor i en del tilfeller kommet inn til kommunalt arkivdepot. Prestegårdstilsynets arkiv må imidlertid defineres som statlig arkiv. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap; Kommunene." Side 95 note 11. Universitetsforlaget, 1987. I Egersund var prestegårdstilsynet underlagt byingeniøren/bygningsrådet. Det må derfor regnes som kommunalt skapt materiale. Se også Statsarkivet i Stavanger for arkivene etter prestene/kirken.

Ved vergerådsloven av 1896, som trådte i kraft i 1900, ble ansvaret for forsømte barn overlatt til vergerådet. I medhold av vergerådsloven av 1896 skulle det i hver kommune opprettes et vergeråd til å administrere loven. Vergerådsloven bestemte at barn som ikke var fylt 16 år kunne settes bort hos fosterforeldre, i barnehjem, skolehjem eller lignende institusjoner dersom barnet hadde begått straffbar handling, ble mishandlet eller forsømt av foreldrene, eller barnets oppførsel var av en slik karakter at hjem eller skole ikke maktet å fylle oppdragerrollen. Vergerådsloven av 1896 fikk små endringer i 1907 og 1930, ut over dette ble den stående uendret fram til 1954 da den ble avløst av barnevernsloven av 1954.Iflg. loven kunne vernetiltak treffes overfor barn under 18 år, når forholdene barnet levde under var av en slik karakter at det ikke kunne gis den omsorg, pleie eller bahandling det hadde krav på, eller fordi barnets manglende tilpassing til omgivelsene krevde særskilte tiltak. Til å utføre tiltakene loven påbød skulle det i hver kommune opprettes en barnevernsnemd valgt av kommunestyret.

Rosenborg hjem for eldre

Formannskapslovene hadde ingen skattebestemmelser, og en opprettholdt tidligere praksis ved utligning og innkreving av skatt for å dekke utgifter. I 1892 og 1911 ble det vedtatt skattelover for byer og landdistrikt, der grunnstrukturen var at skatten skulle utlignes av en kommisjon eller nemnd. Det skulle være tilgang til å klage og det skulle finnes et kontrollapparat. Fram til 1965 hørte ligningsvesenet til kommunalforvaltningen, men da gikk det over til å bli rent statlig. Skattefundamentet var forskjellig fra skatt til skatt og til ulike tider, og det var til dels ulikheter mellom land og by. Hovedsakelig har skattefundamentet vært matrikkelskyld på landet, og eiendom, næringsvirksomhet, formue og inntekt i byene. Etter hvert gikk dette over til skattlegging av formue og inntekt. Arkivmaterialet etter ligningsnemnda/ligningskommisjonen består av møtebøker, kopibøker, journaler og ulike skattelister/ligningsprotokoller, takstbøker og korrespondanse. Det kan også finnes klager og meldinger som angår ligningen. Forhandlingsprotokollen skulle være autorisert av formannskapets ordfører. Kilde: Mykland, L. og Masdalen, K.O., "Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene." Universitetsforlaget, 1987, s. 56ff.