Josef Golombek ble født inn i en jødisk familie i den polske byen Grojec i 1926. Golombek var 13 år gammel da Nazi-Tyskland angrep Polen, og han sammen med sin mor, far og seks år eldre søster ble pålagt å dele bolig med en annen jødisk familie i byens nyopprettede getto. Senere gikk det ut ordre fra okkupasjonsmakten om at Grojecs jødiske befolkning skulle flyttes til den store gettoen i Warszawa. Derfra ble både faren og moren deportert og drept, mens søsteren, Cipa, antakelig overlevde helt til getto-opprøret i april 1943. Josef Golombek kom seg selv over til den såkalte ariske delen av Warszawa, der han ble involvert i undergrunnsarbeid. Slik fikk han også tak i falske legitimasjonspapirer, med det ikke-jødiske polske navnet Josef Nowak. Golombeks involvering i motstandskampen førte til at Gestapo arresterte ham våren 1943. Grunnet de falske identitetspapirene ble han ikke fengslet som jøde, men som polsk politisk motstander. Han ble senere overført til Auschwitz, og satt mot slutten av krigen også i konsentrasjonsleirene Natzweiler og Dachau. Gjennom hele krigen unngikk han imidlertid å bli avslørt som jødisk. Dette bidro betydelig til at han overlevde det nazistiske leirsystemet. Ved krigens slutt var Golombek sterkt redusert av tuberkulose. Den første tiden etter frigjøringen tilbrakte han på sykehus og i en leir for såkalte "displaced persons". I 1953 kom han som flyktning til Norge, der han fikk videre behandling for sin lungesykdom. Tre år etter giftet han seg med norsk-jødiske Gerd Philipson, som selv hadde overlevd holocaust ved å flykte til Sverige i desember 1942. Ekteparet fikk to barn. I store deler av sitt voksne liv arbeidet Josef Golombek i den elektrotekniske bedriften Per Kure A/S (senere ASEA og ABB). Han ble norsk statsborger, og levde i Norge til sin død i 2010.

Leo Eitnger ble født i 1912 av jødiske foreldre i Böhmen, den gang en del av Østerrike-Ungarn. Han studerte medisin i Brno. Etter den tyske anneksjonen og delingen av Tsjekkoslovakia i 1939 flyktet han til Norge med bistand fra Nansenhjelpen og etablerte seg som lege, men mistet legelisensen i 1940 etter tyskerne okkuperte Norge. Han ble arrestert i 1942 og satt blant annet i konsentrasjonsleirene Falstad og Bredtvedt, før han ble sendt i konsentrasjonsleir i Auschwitz og Buchenwald. Etter andre verdenskrig vendte Leo Eitinger tilbake til Norge, hvor han giftet seg med Elisabeth Kohn i 1946. Han ble spesialist i psykiatri og tok doktorgraden i medisin i 1958. I 1966 ble han professor i psykiatri ved Universitet i Oslo og leder av psykiatrisk klinikk. Han gjorde studier av psykiske sykdommer hos flyktninger og overlevende fra nazistiske konsentrasjonsleirer, og la grunnlaget for utviklingen av krise- og katastrofepsykiatri som fag i Norge. Leo Eitinger var også sterkt engasjert i tidens samfunnsdebatt og skrev hyppig debattinnlegg og artikler i de norske avisene spesielt innen emnene rasisme, antisemittisme, Holocaust og menneskerettigheter. Han var også en ivrig foredragsholder rundt de samme emnene. Han ble norsk statsborger, og ble boende i Norge livet ut.

Odd Nansen var en norsk arkitekt, født i 1901. Han var sønn av Fridtjof Nansen, og det var som en fortsettelse av sin fars humanitære arbeid han i 1937 ble oppfordret til å stifte og lede den norske humanitære organisasjonen Nansenhjelpen.I årene frem mot den tyske invasjonen bisto Nansenhjelpen mange hundre flyktninger og statsløse i Tyskland, Østerrike og Tsjekkoslovakia. En del av dem fikk med organisasjonens hjelp også midlertidig opphold i Norge. Blant Nansenhjelpens flyktninger var jøder fra Hitlers stortyske rike, inkludert flere titalls jødiske barn. Under krigen bisto flere av organisasjonens medarbeidere både norske og utenlandske jøder med å flykte til Sverige. Odd Nansen var selv en uredd motstander av Vidkun Quislings nazistiske kollaborasjonsregime, og ble arrestert av okkupasjonsmyndighetene i januar 1942. Han satt først på Grini og senere i Sachsenhausen, der han forble fanget frem til krigens slutt. Nansens dagbøker fra fangenskapet utkom under tittelen "Fra dag til dag" i 1947. Senere ga han også ut memoarboken "Langs veien", der han blant annet så tilbake på Nansenhjelpens virksomhet før og under krigen.

Ernst Max Allmayer var en tysk-jødisk handelsreisende, som i slutten av 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene reiste i arbeids medfør mellom Tyskland og flere av de skandinaviske landene. Under et opphold i Norge traff han en norsk kvinne, og de to giftet seg i 1935. Han søkte norsk statsborgerskap i 1939, men fikk avslag våren året etter. Allmayer ble arrestert under aksjonene mot jøder i Norge høsten 1942, og satt fanget i leirene Berg og Grini frem til mai 1945. Han unngikk deportasjon grunnet ekteskapet med en ikke-jødisk kvinne. Etter løslatelsen fra Berg våren 1945, kom Allmayer og noen titalls andre tidligere internerte jødiske menn i blandede ekteskap til Sverige. Ved krigens slutt opplevde Allmayer, i likhet med andre statsløse jødiske flyktninger, betydelige vanskeligheter med å returnere til Norge - til tross for at han var gift med en norsk statsborger. Etter bistand fra blant andre norsk-jødiske Marcus Levin og gode bekjente i Norge, fikk han til slutt vende tilbake til sin kone. Han fikk etterhvert tilkjent norsk statsborgerskap, og ble boende i sitt nye hjemland til sin død i 1978.

Willy Rødner (opprinnelig Rubinstein) var en norsk-jødisk advokat og sakfører. Da Norge ble angrepet av Tyskland i april 1940, meldte han seg til de norske styrkene og deltok i motstandskampen. Etter overgivelsen sommeren 1940 vendte Rødner tilbake til Oslo der han arbeidet som advokatfullmektig. I 1941 giftet han seg med Ruth Koklin. Da NS-regimet senere samme år fratok ham advokatlisensen som et ledd i den antijødiske politikken, flyktet Rødner til Sverige. Derfra reiste han videre til Storbritannia og vervet seg til de norske troppene i St. Andrews. Etter krigen vendte Rødner tilbake til Norge og gjenopptok sin juridiske karriere. Han var i en periode ansatt som sekretær i Justisdepartemenetet og ligningsvesenet, før han opprettet egen advokatpraksis. Han førte blant annet saker for flere jødiske overlevende og etterkommere. Han var også aktiv i Det mosaiske trossamfunn. Willy Rødner levde i Oslo sammen med sin kone Ruth og deres to sønner. I 1947 endret ekteparet Rubinstein etternavn til Rødner.

Ruth "Lillemor" Rødner var en norsk-jødisk flyktning og motstandskvinne i Sverige under krigen. Hun giftet seg med Willy Rødner (opprinnelig Rubinstein) i 1941 og flyktet i likhet med ham til Sverige før massearrestasjonene av jøder i Norge under 2. verdenskrig. Mens ektemannen reiste videre til Storbritannia ble Ruth igjen i Sverige ut krigen. Der arbeidet hun blant annet ved den norske legasjonen. På oppdrag fra britisk sikkerhetstjeneste bisto hun også norske agenter i Stockholm. Etter krigen vendte Ruth tilbake til Norge og bosatte seg med ektemannen og to sønner i Oslo. I 1947 endret ekteparet navn fra Rubinstein til Rødner.

Moritz Glott ble født i Kiev. Han kom til Norge i 1890 og i 1895 startet han opp en tobakksfabrikk som etter hvert ble en av de ledende fabrikkene i Norge. Han giftet seg med Rosa Paulsen i 1899 og de fikk flere barn sammen. Under 2. verdenskrig fikk Moritz og resten av familien Glott beslaglagt store deler av formuen og eiendommene sine. Sønnene flyktet til Sverige, men Moritz og Rosa sammen med datter og barnebarn oppholdt seg på Grov gård på Hundorp i Gudbrandsdalen gjennom hele okkupasjonen. Han døde i 1946.

Rachel Simann var en svensk-norsk forretningskvinne. Hun ble født i en jødisk familie i Karlstad i Sverige i 1887, og var nest eldst av ekteparet Benjamin og Sara Simanns fire barn. Familien kom til Norge på slutten av 1880-tallet og bosatte seg i Kristiania. Allerede i 20-årene etablerte Rachel egen tobakksforretning i hovedstaden, og i 1916 giftet hun seg med den svenske tobakksfabrikanten Carl Matulsky. De to fikk i 1922 datteren Brita, men ekteskapet ble senere oppløst. I mellomkrigstiden etablerte Rachel egen forretningsdrift i Drammen, der hennes søsken og foreldre i en tid hadde drevet handelsvirksomhet. Som svenske statsborgere fikk både Rachel og datteren Brita forlate Norge lovlig høsten 1942, da NS og okkupasjonsmakten iverksatte aksjonene mot landets jødiske befolkning. Ved krigens slutt vendte Rachel tilbake til Drammen, der hun gjenopptok driften av forretningen "Manufakturutsalget AS". Hun ble boende i Drammen til sin død i 1969.

Robert Savosnick ble født i Trondheim i 1915 av jødiske foreldre. Familien Savosnick var blant de første jødiske familiene som etablerte seg i Trondheim. Roberts farfar Michael etablerte urmakerforretning i byen allerede i 1890-årene. Etter å ha tatt artium ved Trondheim Katedralskole begynte Robert å studere medisin. Studiene ble imidlertid avbrutt av de nazistiske aksjonene mot jødene i Norge høsten 1942. Både Robert og faren Ernst ble deportert til Auschwitz-Birkenau, mens broren Michael og moren Dika klarte å flykte til Sverige. Roberts far gikk til grunne i Auschwitz, men Robert overlevde krigen i fangenskap og vendte tilbake til Norge i juni 1945. Savosnick fullførte sin cand. med. i Oslo i 1948, og fra 1960 arbeidet han i Trondheim som spesialpraktiserende lege innen barnesykdommer. I 1950 giftet han seg med Britha Regina Marcus, og sammen fikk de fire døtre. Savosnick var i de siste tiårene av sitt liv et aktivt tidsvitne. Han deltok med jevne mellomrom i den offentlige debatten gjennom radio-intervjuer, TV-programmer og innlegg i lokalpressen. Robert Savosnick døde i 1998.

Brita Simann ble født i Kristiania i 1922, som eneste datter av det svensk-norske jødiske ekteparet Rachel Simann og Carl Matulsky. Etter at foreldrene skilte lag og faren stiftet ny familie, levde Brita med sin mor. De to bosatte seg etterhvert i Drammens-området, der både Rachel og andre medlemmer av familien Simann drev forretningsvisrksomhet. Som svenske statsborgere kunne Brita og moren forlate Norge lovlig høsten 1942, da aksjonene mot landets jødiske befolkning ble iverksatt. Mens de oppholdt seg i Sverige under krigen traff Brita den svensk-jødiske advokaten Richard Zacharias. De to giftet seg i oktober 1943 og Brita ble boende i Sverige også etter krigens slutt. Hennes far Carl Matulsky ble derimot arrestert av norsk statspoliti høsten 1942 og deportert med skipet Donau 26. november. Vaktmannskapene myrdet ham trolig allerede ved ankomst i Auschwitz 1. desember 1942.

Gullborg Gundersen (senere gift Grønfoss) var i årene før, under og etter den tyske okkupasjonen ansatt som ekspeditrise i flere av den svensk-norske jødiske familien Simanns klesforretninger i Drammen. Frem til nedstengningen og konfiskeringen av Isak Simanns forretning "AS Enggatens Klædesmagasin" arbeidet Gundersen der. Under politiaksjonene mot landets jødiske befolkning høsten 1942 bisto Gundersen flere medlemmer av familien Simann i forbindelse med deres flukt til Sverige. Mens Rachel og Brita Simann oppholdt seg i Sverige passet hun også på deres eiendeler og verdier i Norge. I perioden 1942-45 holdt hun kontakten med familien Simann gjennom hyppig brevkorrespondanse med Rachel og Brita. Etter krigen jobbet Gullborg i en årrekke i Rachel Simanns forretning "Manufakturutsalget AS", som hun hadde gjenåpnet da hun vendte tilbake til Drammen fra eksilet i Sverige i 1945.

Karl Peter Federer ble født som enebarn i en jødisk familie i Praha 18. juni 1932. Etter den tyske annekjsonen og delingen av Tsjekkoslovakia i mars 1939 besluttet Federers foreldre å sende ham til Norge med Nansenhjelpen. I slutten av oktober 1939 kom han til det unge ekteparet Magda Stoltz Meyer og Anton Christian Meyer i Bergen. Karl Peter ble værende hos familien Meyer frem til mars 1941. Etter den nazistiske okkupasjonen av Norge ba Karl Peters biologiske foreldre om at sønnen skulle sendes tilbake til Praha, og han returnerte derfor til hjembyen våren 1941. I løpet av sommeren 1942 ble hele familien deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Høsten 1944 ble de transportert videre til Auschwitz, der Karl Peter og moren ble drept i gasskamrene.

Victor Federer var jødisk, og bosatt i Praha. Etter den nazistiske anneksjonen av Tsjekkoslovakia i 1939, besluttet han å sende sin eneste sønn til Norge med Nansenhjelpen. I 1942 ble han og familien deportert til konsentrasjonleirenTheresienstadt og i 1944 videre til Auschwitz. Han overlevde krigen, men mistet sin kone og eneste sønn, Karl Peter, i Auschwitz. Etter krigen giftet han seg på nytt, og fikk sønnen Thomas Peter i 1947. Året etter bosatte de seg i Paraguay. Victor Federer holdt kontakten med familien Meyer i flere år etter krigen.

Edgar Brichta ble født i en jødisk familie i februar 1930, i Bratislava i det daværende Tsjekkoslovakia. I 1939 annekterte det nazistiske Tyskland de tsjekkiske delene av landet, mens et autoritært og antisemittisk regime tok makten i Slovakia. Som følge av denne utviklingen ble Brichta sendt til Norge med bistand fra Nansenhjelpen høsten 1939. Hans mor, far og yngre søster ble værende i Slovakia, og ble senere deportert og drept. I Norge ble Edgar Brichta plassert hos pleieforeldrene Arne og Agnes Normann i Bergen. Pleiefaren meldte seg under krigen inn i NS og ble partiets ordfører i Laksevåg, men anga aldri pleiesønnen. Edgar Brichta ble i motsetning til de fleste andre jødiske barneflyktningene som kom til Norge med Nansenhjelpen, værende i landet under hele okkupasjonstiden. Han overlevde krigen, og reiste senere tilbake til Tsjekkoslovakia for å finne sin biologiske familie. Ettersom ingen andre i familien haddde overlevd, emigrerte Brichta etter hvert til Canada. Senere fikk han statsborgerlige rettigheter i USA, der han bosatte seg for godt.

Blanche Major (født Trankovics) ble født i en jødisk familie i landsbyen Egerag i Ungarn i 1925. Våren 1944 ble hun og familien sperret inne i gettoen i byen Pécs sør i landet. I begynnelsen av juni 1944 ble ektemannen György Mermelstein og andre arbeidsføre menn deportert som tvangsarbeidere. Kort tid senere ble Blanche, faren Lajos, moren Aranka, og søsteren Ibolya deportert til Auschwitz-Birkenau. Til sammen 33 medlemmer av familien Trankovics ble deportert, og bare Blanche og Ibolya overlevde krigen. Etter krigens slutt viste det seg at også Blanches ektemann György hadde overlevd tiden i nazistisk fangenskap, og de to returnerte for en kort stund til Ungarn. I denne perioden endret ekteparet navn fra Mermelstein til Major. I 1946 fikk de sønnen Péter, og året etter emigrerte de til Norge sammen med Blanches søster. På 1990-tallet ble Blanche Major engasjert i stiftelsen Hvite busser til Auschwitz, og reiste blant annet som tidsvitne med skoleklasser. I 2013 ble hun tildelt tildelt Kongens fortjenestemedalje for sin innsats som tidsvitne.

Thomas Mautner ble født i en jødisk familie i 1935, i Praha i det daværende Tsjekkoslovakia. Etter den tyske anneksjonen og delingen av Tsjekkoslovakia i mars 1939, besluttet Mautners foreldre å sende ham og hans to år eldre søster, Ilse, til Norge med Nansenhjelpen. Søskenparet Mautner kom til Norge i oktober 1939, og flyttet i løpet av desember inn hos ekteparet Finn og Gunnhild Skre i Bergen. Mautners biologiske foreldre ble igjen i Tsjekkoslovakia Thomas Mautner og søsteren ble værende i Bergen frem til høsten 1942. Da organiserte Nansenhjelpen en vellykket fluktaksjon, som endte med at søskenene Mautner i januar 1943 kom seg over grensen til det nøytrale Sverige. Etter krigen ble Mautner først boende i Sverige, men hans yrkeskarriere førte ham senere til Canberra i Australia, der han bosatte seg for godt.

Ruth Maier ble født i en jødisk familie i Wien i 1920. Faren, Ludwig Maier, som døde uventet i 1933, var generalsekretær i den internasjonale post- og telegrafunion. Etter innlemmelsen av Østerrike i det nazistiske Tyskland i 1938, bestemte familien Maier seg for å emigrere. Ruth Maiers søster og mor fikk opphold i England, mens Ruth fikk visum til Norge. I januar 1939 kom Ruth Maier til Lillestrøm utenfor Oslo, der hun fikk bo hos familien Strøm. Familiefaren, Arne Strøm, hadde kjent Ruths far gjennom den internasjonale post- og telegrafunion. Ruth Maier ble arrestert under massearrestasjonen av jødiske kvinner og barn 26. november 1942, og deportert med skipet Donau samme dag. Den 1. desember 1942 ankom transporten Auschwitz-Birkenau. Ruth Maier ble, i likhet med de øvrige kvinnene og barna på Donau-transporten, myrdet ved ankomst i leiren. I løpet av sin tid i Norge ble Ruth Maier kjent med lyrikeren Gunvor Hofmo, som tok vare på hennes dagbøker etter deportasjonen.

Lars Prytz ble født i 1919, og var under 2. verdenskrig involvert i motstandsbevegelsen. Våren 1943 ble han arrestert, og satt en tid internert på Falstad. I februar 1944 flyktet Prytz til Sverige, og tok seg derfra videre til England. Høsten 1939 traff Prytz den tyske jødiske flyktningen Fritz Robert Mankiewicz, mens de begge oppholdt seg på Karen Christies pleiehjem på Vidarshov like ved Hamar. Under oppholdet på Vidarshov oppsto et vennskap mellom Prytz og den 68 år gamle Mankiewicz. I oktober 1942 ble Mankiewicz arrestert under jødeaksjonen, og like etter tok han sitt liv i Hamar kretsfengsel.